Tankespinn
Å være glad og trist samtidig. Likegyldig, men ikke likegyldig. Ha det fint, men ikke ha det fint. Livet er så rart, så merkelig.
Går det ann å være glad og trist samtidig? Jeg vet ikke. Hva er mellomtingen? Likegyldighet? Jeg surrer rundt på denne kloden. Hva vil jeg? Er jeg glad eller trist? Begge deler samtidig? Det har skjedd mye i sommer. Søte lille Snefnugg døde. 8 år ble hun. Et par dager etterpå ringer pappa fra sykehuset og forteller at han er syk. Jeg spurte om jeg kunne stikke innom, men det var bare 10 minutter til helikopteret fra Ullevål kom for å hente han ... Det gikk fint. Nå er jeg privatsjåfør for både pappa og søsteren min. Jeg kjører hit og dit, venter der og venter her. De skal bare ditt eller datt. "Kan vi ta en tur innom Raufoss også?" Pappa har to biler. En splunka ny bil, som han bare hadde hatt i to uker før han fikk kjøreforbud, og en bil fra 1998 som liksom er min, men den er ikke min. Jeg overlever all kjøringen av to grunner: Jeg får lov til å kjøre nybilen, og jeg har innført regelen 'Sjåføren styrer musikken'. Så kjører jeg der da. Det har blitt mange mil tilsammen.
Jeg hater å spørre venner om vi skal finne på noe. De er jo vennene mine, men jeg hater tanken på å bli avvist. Det henger nok igjen etter tiden på barne- og ungdomskolen. "Nei, jeg kan ikke. Skal være med hun og hun." Så sitter jeg her da, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.
Rett før skolen sluttet tok jeg og noen venner av meg (for ja, jeg har venner) en tur ut på Toten. Etter en stund fant vi ut at vi kunne stikke innom noen bekjente. Vi gjorde det, og var der i mange timer. Jeg levde på den opplevelsen i flere uker etterpå, og har kjempelyst til å dra tilbake. Men jeg tør ikke spørre om vi kan ta turen, selv om vi er invitert.
Tanken på å bli avvist gjør at jeg aldri legger til noen på facebook. Jeg sliter med å spørre folk om å finne på noe.
Det har gått opp for meg, hvor godt kjent man kan bli over internett. Som den forumjenta jeg er, husker jeg godt hvordan det var da et av medlemmene døde (kjørt over av en tanks i militæret). Jeg satt i klasserommet da jeg fant det ut. Det var en norsktime, og alle i klassa hadde skyvd pultene heeeelt fram og tett inntil hverandre - bare for moroskyld. Så satt jeg der da, på første "rekke". Jeg var fanget og tårene trillet.
De siste månedene har jeg blitt ordentlig kjent med et annet forummedlem. På et forum fullt av ikke-kristne mennesker, kan vi sitte og sende PM frem og tilbake om alle slags spørsmål. Det er rart hvor knyttet man blir til en person, selv om den personen bor laaaangt unna. Når man i tillegg får høre at denne personen flytter, uten tilgang på internett, på ubestemt tid (kanskje for alltid), da vet man ikke helt hvor man skal gjøre av seg. Jeg vet det iallefall ikke. Jeg får lyst til å sitte inne hele sommeren, bare for å snakke med denne personen. Jeg vet godt at når sommeren er over, da har han flyttet, og kontakten er brutt.
Nå virker det sikkert som om jeg har det helt forferdelig. På en måte stemmer det, på en annen måte gjør det ikke det. Jeg har hatt det supert på skjærgårds music & mission. Jeg elsket jobben som artistvert. Det var mye jobb og slit, mye å huske på. Jeg måtte presse den sjenerte Ingvild til å være utadvendt, men til gjengjeld hadde jeg det veldig gøy. Følelsen når artistene drar og takker for en bra innsats, den følelsen er herlig. Skjærgårds er et fantastisk sted. Det er et herlig avbrekk i hverdagen, en uke jeg ser fram til hvert år.
Til tross for min avvisningsredsel, har jeg vært med venner (nesten) hver eneste dag. Vi har badet, grillet, vært på konsert, spist kake. Ja, egentlig det meste. Jeg har dratt frem det gamle kameraet mitt. Et analogt undervannskamera. Ikke noe speilrefleks, og det er igrunn ganske deilig. Skjermen forteller meg hvor mange bilder jeg har tatt, og jeg må selv regne ut hvor mange jeg har igjen på filmen. Jeg gleder meg litt til å levere rullen for å se resultatene.
Så, det var litt fra meg. Jeg har det egentlig bra, det er bare hodet som jobber på maks.
Går det ann å være glad og trist samtidig? Jeg vet ikke. Hva er mellomtingen? Likegyldighet? Jeg surrer rundt på denne kloden. Hva vil jeg? Er jeg glad eller trist? Begge deler samtidig? Det har skjedd mye i sommer. Søte lille Snefnugg døde. 8 år ble hun. Et par dager etterpå ringer pappa fra sykehuset og forteller at han er syk. Jeg spurte om jeg kunne stikke innom, men det var bare 10 minutter til helikopteret fra Ullevål kom for å hente han ... Det gikk fint. Nå er jeg privatsjåfør for både pappa og søsteren min. Jeg kjører hit og dit, venter der og venter her. De skal bare ditt eller datt. "Kan vi ta en tur innom Raufoss også?" Pappa har to biler. En splunka ny bil, som han bare hadde hatt i to uker før han fikk kjøreforbud, og en bil fra 1998 som liksom er min, men den er ikke min. Jeg overlever all kjøringen av to grunner: Jeg får lov til å kjøre nybilen, og jeg har innført regelen 'Sjåføren styrer musikken'. Så kjører jeg der da. Det har blitt mange mil tilsammen.
Jeg hater å spørre venner om vi skal finne på noe. De er jo vennene mine, men jeg hater tanken på å bli avvist. Det henger nok igjen etter tiden på barne- og ungdomskolen. "Nei, jeg kan ikke. Skal være med hun og hun." Så sitter jeg her da, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.
Rett før skolen sluttet tok jeg og noen venner av meg (for ja, jeg har venner) en tur ut på Toten. Etter en stund fant vi ut at vi kunne stikke innom noen bekjente. Vi gjorde det, og var der i mange timer. Jeg levde på den opplevelsen i flere uker etterpå, og har kjempelyst til å dra tilbake. Men jeg tør ikke spørre om vi kan ta turen, selv om vi er invitert.
Tanken på å bli avvist gjør at jeg aldri legger til noen på facebook. Jeg sliter med å spørre folk om å finne på noe.
Det har gått opp for meg, hvor godt kjent man kan bli over internett. Som den forumjenta jeg er, husker jeg godt hvordan det var da et av medlemmene døde (kjørt over av en tanks i militæret). Jeg satt i klasserommet da jeg fant det ut. Det var en norsktime, og alle i klassa hadde skyvd pultene heeeelt fram og tett inntil hverandre - bare for moroskyld. Så satt jeg der da, på første "rekke". Jeg var fanget og tårene trillet.
De siste månedene har jeg blitt ordentlig kjent med et annet forummedlem. På et forum fullt av ikke-kristne mennesker, kan vi sitte og sende PM frem og tilbake om alle slags spørsmål. Det er rart hvor knyttet man blir til en person, selv om den personen bor laaaangt unna. Når man i tillegg får høre at denne personen flytter, uten tilgang på internett, på ubestemt tid (kanskje for alltid), da vet man ikke helt hvor man skal gjøre av seg. Jeg vet det iallefall ikke. Jeg får lyst til å sitte inne hele sommeren, bare for å snakke med denne personen. Jeg vet godt at når sommeren er over, da har han flyttet, og kontakten er brutt.
Nå virker det sikkert som om jeg har det helt forferdelig. På en måte stemmer det, på en annen måte gjør det ikke det. Jeg har hatt det supert på skjærgårds music & mission. Jeg elsket jobben som artistvert. Det var mye jobb og slit, mye å huske på. Jeg måtte presse den sjenerte Ingvild til å være utadvendt, men til gjengjeld hadde jeg det veldig gøy. Følelsen når artistene drar og takker for en bra innsats, den følelsen er herlig. Skjærgårds er et fantastisk sted. Det er et herlig avbrekk i hverdagen, en uke jeg ser fram til hvert år.
Til tross for min avvisningsredsel, har jeg vært med venner (nesten) hver eneste dag. Vi har badet, grillet, vært på konsert, spist kake. Ja, egentlig det meste. Jeg har dratt frem det gamle kameraet mitt. Et analogt undervannskamera. Ikke noe speilrefleks, og det er igrunn ganske deilig. Skjermen forteller meg hvor mange bilder jeg har tatt, og jeg må selv regne ut hvor mange jeg har igjen på filmen. Jeg gleder meg litt til å levere rullen for å se resultatene.
Så, det var litt fra meg. Jeg har det egentlig bra, det er bare hodet som jobber på maks.
Hva er vel bedre enn Jesus og festival?
I dag tidlig fikk jeg en melding. "24 timer igjen til skjærgårds!" fortalte den. Det varmet mitt hjerte, og det var ikke så ille å måtte stå opp. For de siste 3 årene har jeg benyttet uke 27 til camping, venner, bading og konserter på den fantastiske festivalen skjærgårds music & mission. Hvert år har det vært et høydepunkt i tilværelsen. Det er fantastisk å leve så primitivt, og ikke gjøre annet enn det man har lyst til.
The band with no name kommer i år også, og jeg gleder meg!
I år skal jeg jobbe der. Det blir mitt fjerde år, og jeg skal være artistvert. Det blir travle dager, men også morsomme dager. Jeg skal bo inne og vet ikke helt hva jeg mener om det. Jeg får tilgang til dusj, men samtidig får jeg ikke oppleve skikkelig camping. Nå skal jeg slutte og bable, og så kan dere heller se på noen bilder fra i fjor.
Toten'campen! Vi var fryktelig mange (enda flere enn på bildet), og hadde det moro sammen. Lørdagsnatta var det vaffelparty der, og ryktene forteller at det blir det i år også. Bare å komme!
Dette er Joakim Hansen fra Humming People. Jeg var fotograf og elsket å leke med lyset på konsertene.
Vi intervjuet Sarah Kelly i en spalte som het "strandstolen". Intervjuet varer vanligvis 15 minutter. Med henne tok det en time mer. Hvorfor? Fordi intervjuet ble til en personlig samtale. Makan til hyggelig dame skal man lete lenge etter! Hun bryr seg oppriktig om fansen og det merket vi på "intervjuet".
The band with no name kommer i år også, og jeg gleder meg!
Tidenes flause: Jeg skulle ta bilder på hovedscena. Problemet er bare at jeg er 154 cm høy, og scena var 2 meter. Oppgitt og skuffet gikk jeg ut av fotograva da jeg oppdaget at jeg bare klarte å få med meg overkroppen på artistene. Plutselig så jeg pressesjefen og tuslet bort til han. "Du passer jo veldig bra til å ta bilder på hovedscena" påpekte han. Jeg måtte innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye. Da gikk han ved siden av scena, fant en bruskasse og ga meg den; "Her får du din egen private bruskasse. Kanskje du får tatt litt bilder nå!?!" Jeg tok imot bruskassa rett foran publikum, hvorpå alle på første rad var mine egne venner og bekjente. Gjett hvem som lo?!
Til tross for flausa - jeg kommer tilbake. Sees vi på skjærgårds i år?
Hvil i fred
I 8 år har jeg gått ut hver morgen og kveld med en yoghurt-boks i hånda. Hver morgen og kveld har den inneholdt - ikke yoghurt - men kaninmat. I går kveld gjorde jeg ikke det. Ikke i dag tidlig heller. Det var ikke noe vits. Det lå allerede kaninmat i skåla. Den ble aldri spist, ettersom kaninen manglet. Det er forferdelig tomt i det buret nå.
Lille Snefnugg ble født 20. mai 2002. En dag i juni/juli fikk jeg verdens søteste lille kanin. Jeg var verdens lykkeligste lille kanineier. Jeg var bare 10 år gammel. Lille Snefnugg var en spretten liten kanin. Hun har hoppet i alle hagene og alle buskene rundt huset vårt. Snefnugg + frihet = sant.
Da Snefnugg fylte 1 år hadde vi kaninbursdag. Vi hadde kaninpizza og gulrotkake, samt boller og brus til oss ungene. Snefnugg begynte å utforske sine graveemner, og lagde en finfin hule i innhegningen hennes. Hun gravde og Josefine holdt vakt. Hun og Josefine var gode venner, og da Josefine døde, lå Snefnugg i buret sitt og sørget. Det var ikke mye liv i henne da.
På mandag kjøpte jeg inn miljøstrø og ny kaninmat. Snefnugg fikk kose seg i gresset, mens jeg ordnet buret. Det skulle bli rent og pent. Da jeg skulle ta henne inn igjen merket jeg at hun var ganske tynn rundt brystet, men hadde en stor kulrund mage. Det er aldri et godt tegn. Jeg tok hun med til dyrlegen i går, og hun var helt enig. Det viste seg at Snefnugg hadde fått organsvikt. Hun ble en gammel kanin. En kanin som har fulgt meg gjennom mellomskolen, ungdomskolen og videregående. En kanin som alltid har vært der. Verdens søteste lille kanin.
Hvil i fred lille Snefnugg. Jeg savner deg allerede!
Leeland
Jeg tror vi alle har skjønt at musikk betyr vanvittig mye for meg. Spesielt kristen musikk ettersom den ofte beskriver tankene mine, minner meg om ting jeg glemmer eller får meg til å tenke i nye baner. Så når man finner ut at et av yndlingsbandene endelig kommer til Norge, ja da må man bare dra.
Bildet er tatt av meg, noe som betyr at du ikke bare kan ta det.
Dette er Leeland Mooring, vokalisten i bandet Leeland. Han skal ha æren for å ha dratt meg til Sandnes (/Stavanger) en lørdag i juni. Det tok meg og min venninne 11 timer med tog, og vi var rimelig kjørte da vi endelig kom frem.
Konserten var fantastisk! Vokalisten var bare 17 år gammel når de ble signet, på onsdag fyller han 22 år. Til tross for sin unge alder lager han sykt bra musikk og setter ord på det jeg aldri klarer selv. Han holdt en slags preken på slutten som virkelig slo meg rett i hjertet. Det er så sant, så sant, og han var så vanvittig engasjert. Hele bandet var vanvittig engasjert. Til tider var Leeland så engasjert og rørt at stemmen hans sjanglet og tårene vellet opp i øynene.
Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg klarer ikke si noe mer. Jeg har ikke ord for hvor fantastisk det var. Jeg hadde bare lyst til å bli med de i kofferten, og oppleve menneskene i bandet, livet på turnè og til å være på mange mange konserter med de.
Et absurd liv
- Her om dagen tapet jeg skoen min fri for pollen. Da jeg var ferdig, var også skoletimen ferdig, og jeg gikk ut i blomsterenga = pollen på skoa igjen.
- I går skulle jeg gå ut av bilen, men bilen var så høy at jeg klarte å falle ut av den.
- På torsdag gikk jeg en time i bjørkeskogen, uten å ha tatt allergimedisinen min.
- Jeg fikk verdens beste idé til en siste "hilsen" til musikklinja. Et siste lille pek. Dessverre syntes ikke alle andre det var like bra.
- Mamma hører på mp3-spiller for første gang. Hva hører hun på? Gudstjenesten på radioen.
- Jeg fikk spørsmål om å ta noen bandbilder. Hvor? Jo, jeg valgte den høyeste toppen i hele Gjøvik, hovdetoppen. Hele gjengen rant bort av svette før vi begynte.
- Jeg smiler og er glad, men overser den personen jeg helst vil snakke med.
- Jeg har løpt over stranda, ut i vannet, opp på en stein, og tilbake igjen hundrevis av ganger nå.
- Toten er et vakkert, vakkert sted i kveldssola.
Det er ingen tvil - livet er en smule absurd for tiden. På toppen av det hele vil ikke blogg.no laste opp bildene mine, når jeg endelig har noen å dele.
"Jeg er ferdig!"
Det er en setning jeg gjentar om og om igjen nå. Dere lurer sikkert på hva jeg er ferdig med. Vel ... jeg er ferdig med alle eksamenene mine. Det er minst 1,5 år igjen til jeg må ha eksamen, og det er en deilig følelse. Jeg har 3 uker igjen av VGS, og de skal jeg bruke fornuftig. Jeg skal kose meg den siste tiden, i den visshet om at de fleste klassekameratene kommer jeg til å miste kontakten med. Så jeg skal nyte de siste ukene. Klassa vår er kanskje rar, delt og i det hele tatt, men det er klassa mi, og jeg er glad i hvert eneste menneske der. Jeg kommer til å savne alle de fantastiske utsagnene, vitsene, drøye temaene osv. Jeg kommer til å savne alle de rare låtene vi spiller i formidlingstimene, bare fordi det er det eneste stedet det er lov å tulle, lov å spille gamle hits fra 80-tallet, barneTV-sanger og MGP-låter.
Så hva skjer nå? I sommer skal jeg forhåpentligvis jobbe (hvis jeg noen gang får meg jobb). Jeg skal spille mye piano, og endelig lære meg å spille på gitaren min. Jeg skal ta masse bilder, og rett og slett gjøre det jeg har lyst til. Jeg skal jobbe frivillig på skjærgårds, noe som blir råkult. Det er ikke snakk om å plukke søppel nei, og jeg skal ikke være fotograf heller, men det blir en veldig kul og utfordrende jobb. Jeg gleder meg!
Til høsten skal jeg begynne på danvik folkehøgskole i Drammen. Jeg skal tilbake til min hjemby. Folkehøgskolen ligger veldig nærme mitt aller første hjem, og jeg tipper jeg kommer til å tilbringe mye tid på lekeplassen der. Jeg gleder meg til å bli kjent med mange nye folk, til å utvikle meg videre, gjøre det jeg har lyst til. Jeg gleder meg ikke minst til å flytte hjemmefra, og håper romkameraten min har nogenlunde samme musikksmak som meg (jeg kan jo drømme).
Men nå, akkurat nå, hva skal jeg da? I juni skal jeg delta på junifesten til akam.no. Det går ut på å ta bilder hver dag i hele juni, utifra et tema/utfordring. Jeg vet ikke hvilket tema jeg skal ha enda, så det er bare å komme med forslag.
Dessuten lager jeg en hjemmeside/portfolie for tiden. Jeg har lyst til å ta mer "bestillingsbilder", flere utfordringer, og kanskje tjene en slant penger. Så, har dere tips til hvilke bilder jeg bør ta med? Dere kan ta en titt på flickr-en min (http://www.flickr.com/photos/pennechori/), og plukke ut noen av de bildene. Det ville jeg blitt veldig glad for.
Eksamen i et nøtteskall
Klokka er 10.55. Jeg sitter på eksamen i norsk hovedmål, en eksamen vi har ventet på i tre hele år. Det siste kvarteret har jeg blitt fascinert av døra utenfor klasserommet. Det går alltid noen gjennom den. De venter gjerne til den såvidt har lukket seg, før de går inn eller ut av den igjen. Akkurat når jeg tror jeg skal få fred, ja da er det noen som åpner den igjen ... og igjen ... og igjen.
Det hadde vært greit nok det, dersom døra hadde vært stillegående. Den gang ei. Den piper som bare en og annen mus kan gjøre. Piper som om den lengter etter sommerferie - sånn som alle oss andre.
Eksamen, eller heldagsprøve for den saks skyld, er et artig fenomen. Vi har gått gjennom x antall skoleår, og nå skal vi vise ferdighetene våre. Vi skal forstyrres av dører som piper, vifter som surrer, andre som taster, og noen spiller minesveiper.
klikk klikk klikk PIIIIIIIIIIIIIIP klikk klikk rasle rasle host hark atscho! klikk klikk klikk PIIIIIIIIIIIIIP *
Nevnte jeg stolene harde som tre, eller pultene som vagler? Nevnte jeg de stakkars 15 gradene det er her inne? Det faktum at vi må sitte med uteklær inne? Uteklærene som til gjengjeld egentlig er for varme å ha på ute?
Jeg har et lite problem med sånne dager. Jeg takler det ikke. Dessuten krever de at jeg skal skrive side opp og side ned om noe som ikke interesserer meg. Du vet det er ille når du må krysse over de oppgavene som er verst, og så håpe at man står igjen med noe brukanes til slutt. Oppgave 1 kan jeg ikke ta, siden jeg ikke skjønner teksta. Det samme gjelder oppgave 2, 3 og 5. Da har jeg igjen oppgave 4 og 6. Et essay om barns plass i de voksnes verden, eller et kåseri om språk og generasjoner? Var det ikke norsklæreren som sa jeg skulle ta en tolknings- eller analyseringsoppgave? Jo, det var det. De ble fort utelukket de. Jeg begynner å lukte en 3-er i sikte. Flott.
Dette begynner å ligne den såkalte «romanen» som en av fjorårets avgangselever skrev. Jeg skjønner hans frustrasjon. Han skrev side opp og side ned om hvordan det er å være innestengt 5 timer i et rom, for å skrive om noe som ikke interesserer deg. Men vent ... er det ikke det jeg har gjort nå også? På 19 minutter har jeg skrevet mer enn de siste 2 timene. Bare så synd det ikke handler om språk og generasjoner eller barnas plass i de voksnes verden. Vent litt! Det er ikke en 3-er jeg lukter, nei, det er definitivt stryk. Jeg kjenner stinken av stryk.
Ensom og forlatt
Fundering på livet
... i tredjeklasse. Det er noe rart med å gå i tredjeklasse. Det siste året på videregående, det siste året du er "trygg". Snart skal du ut i den store skumle verden. Du gleder deg, og du gruer deg. Du gleder deg fordi du snart kommer deg unna stedet du er så lei av, alle menneskene du er så lei av. Du gruer deg fordi du kommer til å savne plassen, vennene, klassekameratene. Så sitter du der da, du gruer deg, du gleder deg, og du vet ikke helt hvor du vil gjøre av deg. Sånn er det med meg iallefall. Den siste tiden har vært sykt stressete, men samtidig deilig. Jeg har vært livredd for å bli sjuk eller forkjøla (sangeksamen + forkjølelse = død Ingvild), men samtidig har jeg kost meg med piknikk, is og venner som pilser. Man snakker om koselige ting, og man snakker om ting man ikke føler seg hjemme i i det hele tatt. Ja, jeg er litt prektig. Nei, jeg har ikke bare prektige venner. Langt ifra.
Jeg gleder meg som en liten unge til å komme meg vekk fra folk jeg ikke takler, folk som ikke takler meg. Det blir godt det. Samtidig har jeg blitt kjent med flere fine folk, som jeg ikke har lyst til å flytte fra. Hvorfor må alt være så vanskelig? Hvorfor kan ikke alle bare være venner, og bo side om side?
Jeg skal aldri igjen ha en kortime, aldri mer samspill, og jeg trenger ikke bry meg det spor om gehør lenger (juhu!!). Jeg kom opp i MIP (musikk i perspektiv) og norsk sidemål, så jeg trenger ikke være bekymret for å komme opp i musikk fordypning. Det er en god følelse egentlig. Jeg kan ikke komme opp i dirigering heller, og det er ganske befriende det også. Jeg har ikke noe imot dirigering i seg selv, men å komme opp i dirigering og ha en sensor som bedømmer deg, det tror jeg ikke hadde taklet.
Istedet skal jeg få bryne meg på å leve tett i tett med de andre elevene på danvik folkehøgskole. Jeg skal lære om kultur & event. Jeg skal dra på konserter, og jeg skal ha det gøy. Jeff Beck har konsert på sentrum scene i november, og jeg drar med ei venninne fra klassa. Det blir gøy! Så får vi se hva jeg gjør etter danvik. Kanskje jeg får praksisplass på et kult sted?
Men nå, akkurat nå, skal jeg kose meg med vennene mine, nyte siste rest av russefeiringa, og forberede meg på tre eksamener de to neste ukene. Hele juni har jeg "fri", og kan nyte siste rest av videregående.
Talentfabrikk?
Det har gått opp for meg at det er mange talentfulle musikere rundt omkring. Gjøvik, toten og omegn har fullt av flinke musikere. Vi har folk som Trond Nagell-Dahl, Dag Stokke, May-Britt Andersen, Inger Lise Rypdahl, Vazelina bilopphøggers, Ronni Le Tekrø, Per Tormod Strand og Ingvild Nagell-Dahl. Lille Nora Foss Al-jabri (som ikke er så liten lenger) er også herifra. Så må jeg jo nesten nevne Humming People sånn når jeg er i farta. Jon Balke har flyttet til land, som ikke er så langt unna.
Hva er poenget? Poenget er at Gjøvik og Toten har fostret opp mange flinke musikere. Musikklivet her er temmelig bra, og mange talenter har fått spillerom på musikklinja. Talenter er det der fortsatt. Jeg har brukt dagen på eksamen i hovedinstrument, og i dag var det sangernes dag. Det gikk bra med oss alle, tror vi alle var ganske fornøyde også. Jeg er iallefall det. Jeg syns det er fint å se sangerne få utfolde seg, for det er mye bra. Musikerne (les: klassekameratene) som spiller med, er også talentfulle, ingen tvil om det.
Det gleder meg at det er så mange som driver med musikk her. Unge musikere får prøve seg på ungdommens hus, musikklinja, Chaplin, og ikke minst gårdsrock. Mens "gamle" musikere briljerer på Sommerslagere, urbane totninger, tango for to osv. Så kan jeg løpe fra det ene stedet til det andre, og bare kose meg.
Dagen før dagen
Som førsteklassing visste jeg èn ting; helt i slutten av tredjeklasse kom hovedinstrument-eksamen, min grand finale. I mellomtiden skulle tiden bli fyllt med mange sangtimer, øvinger og konserter. Det viste seg at jeg skulle støte på mange problemer. Det hele toppet seg nå i vinter, da det gjorde fysisk vondt å synge, og jeg fikk sangforbud. Min flinke sanglærer var nesten litt rørt her om dagen. Hun hadde ikke hatt en elev med så mye motgang, som ikke ga opp, men ga seg videre på utfordring etter utfordring. Det er koselig å høre, selv om jeg skulle ønske det var litt mindre motgang.
Jeg har øvd som en gærning på 4 låter og en innstuderingslåt, og nå er jeg sånn passe klar. På lørdag klarte jeg såvidt å snakke, i dag går det sånn passe greit. Kjenner jeg er spent på morgendagen ja. Ønsk meg lykke til (hvis du vil)!
Foto: Kunsten å fange lys
Le love
Jeg vet ikke om noen av dere har lest bloggen Le Love før? Det er en søt blogg om kjærlighet og dets mange mysterier. "Dedicated to love. The good, the bad and the unknown." Jeg syns det er koselig, fint og noen ganger trist å lese. Man leser om personer som aldri har vært forelsket, mens andre har kjent på kjærlighet ved første blikk. Det får meg til å lure på hvorfor. Hvorfor møter noen sin store kjærlighet som femtenåring, mens andre venter helt til 30-åra (eller lenger)?
Det finnes vanvittig mange bra mennesker. Folk man bare er pent nødt til å elske, og så er det andre som selvsagt har sine kvaliteter, men ikke er noe kjærestemateriale (for min del). Er det bare ren flaks at man møter sitt livs kjærlighet? Finnes det noe sånt som sitt livs kjærlighet? Er det en person som bare er ment for deg? En for meg? Eller "jobber" man seg inn i kjærlighet? Hva er det som får avstandsforhold til å fungere? Hva gjør at det ikke fungerer?
Dersom man er forelska, skal man da følge det, selv om man kommer til å måtte bo langt unna hverandre? Skal man følge det, selv om man ikke har tid overhode? Kjærlighet er tid, sies det. Kanskje, men hvordan skal det gå da, når man ikke har tid?
Love is a cycle:
When you love, you get hurt.
When you get hurt, you hate.
When you hate, you try to forget.
When you forget, you start missing.
And when you start missing...
You eventually fall inlove again.
Hvor er du? Hvor er jeg?
Russ 2010
Da jeg var liten gledet jeg meg skikkelig til å bli russ. På ungdomskolen hadde jeg ikke lenger lyst til å være det. I fjor fikk jeg tilbake ønsket, og i år er jeg russ. Jeg angrer ikke!
Onsdag startet russetiden offisielt på Gjøvik vgs, og jeg takler ikke å bli tatt bilde av med treigt kamera. Tør ikke bruke mitt fine dyre speilrefleks, så det går i et fryktelig dårlig kompaktkamera som jeg fikk til konfirmasjonen min. Det fikk seg en trøkk av en fotball en gang, og siden har det ikke vært seg selv. Men hei, dårlige bilder er bedre enn ingen bilder.
Vi kjørte handlevogn gjennom McDrive for å kjøpe happy meal.
Jeg har sittet under pulten min en norsktime. Hvor vi forøvrig diskuterte arv og miljø, som seinere gikk mer på stamcelleforskning, abort og når et menneske blir et menneske. Samt sekter som ikke vil ha legehjelp til sine syke barn. Ja, det var en norsktime.
Det er ingen tvil om at det er mange rare russeknuter ute og går. Mye av det krever alkohol, eller ting jeg som kristen ikke kan/vil stå for. Noen venner av meg gjør russeknutene på alternative måter. Å kline med en av samme kjønn har fått en ny betydning. Et bord, masse syltetøy og klissete fingre gjør susen. Det ble mye klin for å si det sånn.
Med kors på det ene beinet, og knebøyningen på det andre, entret jeg russetreffet i Kragerø. Det var veldig bra. Angrer ikke et sekund på at jeg dro. Bra talere, fin musikk, bra seminarer og ikke minst bra folk! Herlig å treffe så mange kjensfolk på et sted. Buksa fikk stadig flere fine ord på seg, litt over alt. Koselig!
Her satt jeg og Silje (krussepresidenten i Oppland) og koste oss i sola. Trønderrussen er bak meg, og svanene svømte så fint rundt i vannet. Sørlandsidyll!
Onsdag startet russetiden offisielt på Gjøvik vgs, og jeg takler ikke å bli tatt bilde av med treigt kamera. Tør ikke bruke mitt fine dyre speilrefleks, så det går i et fryktelig dårlig kompaktkamera som jeg fikk til konfirmasjonen min. Det fikk seg en trøkk av en fotball en gang, og siden har det ikke vært seg selv. Men hei, dårlige bilder er bedre enn ingen bilder.
Vi kjørte handlevogn gjennom McDrive for å kjøpe happy meal.
Jeg har sittet under pulten min en norsktime. Hvor vi forøvrig diskuterte arv og miljø, som seinere gikk mer på stamcelleforskning, abort og når et menneske blir et menneske. Samt sekter som ikke vil ha legehjelp til sine syke barn. Ja, det var en norsktime.
I tillegg har jeg deltatt aktivt i en førsteklassetime. De/vi hadde om Pink Floyd, progressiv rock og Geir Tveit. Dessuten har jeg vært på ungdomskolen for å henge opp en plakat. Der ble jeg beskylt for å være en ungdomskoleelev i russebukse. Moro!
-------------------------------
Dette ble et skikkelig ego-innlegg. Jaja, noen ganger må jeg jo gjøre noe typisk som blogger. I motsetning til min gjesteblogger som tar opp hverdagslige emner på en ny måte.
Livsviktig lærdom
Da Eichmann og gutta avlivet slitne jøder i konsentrasjonsleirenes gasskamre, puttet de likene tilbake i brakkene etter at jobben var gjort?
Når laktoseintolerante barn aborteres, stapper man dem inn igjen i livmoren?
Hvorfor legger man ikke avføring i kjøleskapet?
Og da Gud valgte å legge nyttårsaftens pyroshow til Sodoma og Gomorra, sparte han på de forkullede likene?
Tenk deg om én gang til før du legger brukte fyrstikker tilbake i esken. Maken til provoserende atferd skal en lete lenge etter.
Når laktoseintolerante barn aborteres, stapper man dem inn igjen i livmoren?
Hvorfor legger man ikke avføring i kjøleskapet?
Og da Gud valgte å legge nyttårsaftens pyroshow til Sodoma og Gomorra, sparte han på de forkullede likene?
Tenk deg om én gang til før du legger brukte fyrstikker tilbake i esken. Maken til provoserende atferd skal en lete lenge etter.