Drømmeland - USA

Lenge siden sist! Jeg har tenkt lenge og langt, og lenger enn langt, og funnet ut at jeg flytter. Både til Oslo og ny blogg. Forhåpentligvis en blogg med mindre vissvass, og mer spennende innlegg. Så besøk meg gjerne på IngvildSF.wordpress.com.

 



Ja, og så har jeg skrevet et innlegg om USA-turen der. Verdt å få med seg! 


Facebook, fjaseboka, suksessens forsside.

19 dager. I 19 dager har jeg holdt meg unna facebook. Jeg faster fra facebook. Det første folk sa da jeg kunngjorde det, var at jeg kom til å gå glipp av så mye. "Javel?" tenkte jeg. Uttallige statusoppdateringer om mat, trening og kule jobbintervjuer, er det noe å gå glipp av? Jeg mener ... vil vi egentlig høre om alt dette?

 

Facebook opptar mye tid, det fant jeg fort ut av. På den tiden har jeg vært mye med venner, jobbet en del og ikke minst lest nyheter. Ja, og så har jeg vært en tur i London og sånt, men det er jo ikke så farlig ...

På de 19 dagene jeg har fastet, så har det skjedd mye bra. Mye som er verdig en statusoppdatering eller to. Det at jeg var i London er igrunn verdt ganske mange statuser. Så kommer skryt på jobben, skryt på skolen, samt det faktum at jeg har trent en gang eller to. Jeg har også vært fornuftig og handlet ting jeg trenger til høsten og kommende år. Hjemmelaget smoothi er fast inventar hver gang jeg drar på jobb (istedet for de altfor gode bollene Statoil lager), og jeg har kuttet ut godteri. Istedet, hvis jeg virkelig er godterisjuk, spiser jeg rosiner eller frukt.

 

Alt dette kunne jeg, som en helt vanlig facebook-bruker, skrytt opp i skyene. Nedturer som dårlige dager på jobb og skole, eller de dagene jeg føler meg ensom, blir iallefall ikke skrevet på facebook. Så hvem er jeg der? Hvem er jeg i det virkelige liv? Og ikke minst, er de to personene egentlig forenelige?

 

En artikkel på Aftenpostens nettsider forteller hvordan Kari Nordmann føler seg mindreverdig av facebook. Tanken på venners suksess, som står klart og tydelig på facebook, gjør at man gjerne føler seg som en fiasko. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk drar til syden, London, Afrika og andre populære steder. Så sitter jeg der da, og kan telle antall land jeg har vært i på en hånd.

 

En annen ting som er verdt å nevne, er hvor mye aktivitet som er på profilene til folk. Er det mange forskjellige som har skrevet på veggen? Får de mange kommentarer på bilder og statuser? Hvor mange venner har folk? Uansett hvordan man vrir og vender på det, så vil man gjerne ha litt aktivitet på profilen sin. Hvis ikke er man jo venneløs. Spesielt på bursdager. Jeg har venninner som krever at jeg skriver bursdagsgratulasjoner på veggen dems, selv om jeg har ordnet kake (jeg hater mat- og kakelaging) og feiret disse venninnene.

Dette enorme presset har jeg imidlertid rømt fra. Allikevel tar jeg meg selv i å håpe på at det har skjedd saker og ting på min egen profil. Tenk om folk ikke engang har merket at jeg er borte?

 

Jeg kan fortsette i det uendelige om negative sider ved facebook, men samtidig må vi ikke glemme nytten av facebook. Vennene mine hadde nok litt rett i at jeg kommer til å gå glipp av noe. Men er ikke det poenget med å faste? Følelsen av å gå glipp av noe man vanligvis er svært opptatt av?

Om 21 dager (forhåpentligvis - jeg håper jeg ikke gir opp før) er jeg tilbake igjen på facebook. Det er ikke til å komme bort ifra at man havner litt utenfor samfunnet uten facebook. Jeg mener, det er så mange som jeg vanligvis snakker med på facebook, som jeg ikke snakker med til vanlig. Terskelen for å snakke med noen er lavere der. Det er både lettere og billigere å holde kontakten. Jeg savner mange av folkene jeg vanligvis snakker med på facebook. Jeg savner de (og det) så mye, at jeg vurderer å gi opp. Savnet går over alle de negative sidene ved facebook.

 

Hvis jeg var logget på facebook akkurat nå, så ville statusen min vært;
 

Ingvild er stolt over meg selv. Fra å såvidt klare å løfte èn vedsekk over på tralla, klarer jeg nå å løfte de lenge og lenger enn langt. Istedet for to stakkars små vedsekker på tralla, kjører jeg nå 8 vedsekker. Muskler!

 

Ærlig talt; det er jo å skryte. Kanskje føler noen seg veldig svake, når de leser statusen min, eller kanskje de blir sjokket over hvor svak jeg var før? Jeg vet ikke. Når jeg tenker meg om, så burde det være lov å skrive om ting man er stolt av. Hvis man føler seg truffet av mine nye og forbedrede muskler, så er kanskje det et tegn? Sannsynligvis et tegn på at man bør komme seg ut og leve.

 

Det er både positive og negative sider ved facebook. Klarer man å prioritere skikkelig, så kan facebook være et bra sted i hverdagen. Et sted man får pratet med mennesker, finne eventer man vil dra på, og rett og slett avtale morsomme ting å gjøre med andre.

Når du henger på facebook, for å se hva det siste dine venner har gjort (uten deg), så er det på tide med noen tiltak. Ikke la facebook og venners suksess overmanne deg. Gå din egen vei!


Livet var herlig, livet blir herlig. Er livet herlig?

6/52



Har dere tenkt over hvordan vi alltid lengter framover ... eller bakover? Hvordan det nesten alltid virker som om det var så mye bedre før? Eventuelt at alt skal bli så bra, en gang i framtiden?

 

Det virker som om vi ikke er i stand til å nyte øyeblikket. Sånn med mindre man står i Holmenkollen og ser på hvordan Northug atter en gang girer opp, for så å gå langt forbi alle de andre. Akkurat det øyeblikket er vi ganske flinke til å nyte.

Da jeg gikk på musikklinja, lengtet jeg stadig etter livet på folkehøgskole. Nå når jeg går på folkehøgskole, lengter jeg tilbake til musikklinja - eller jeg lengter til et studentliv der jeg styrer selv. Da trenger jeg ikke stå opp tidlig for å spise frokost, for den kan jeg jo lage meg selv. Likevel, hvis jeg kjenner meg selv rett, så kommer jeg til å lengte tilbake til det året jeg slapp å lage maten min selv.

 

Bildet for uke 6 (hoho, jeg ligger langt etter med å legge ut bildene) viser en rose som strekker seg mot vinduet. Det er som om rosen lengter etter å komme seg ut. Det rosen ikke vet, er at det er iskaldt ute, og den hadde overhode ikke overlevd dersom den kom seg ut. Inne er det godt og varmt.

 

Bildet beskriver på mange måter hvordan vi har det så godt der vi er nå, men allikevel lengter vi etter noe annet. Jeg vet ikke med dere, men jeg tror vi har godt av å leve i nuet. Og dersom man er ulykkelig, så er det ikke verre enn å gjøre noe med det. Kanskje er det bare din egen holdning som hindrer deg i å være lykkelig.


Næmmen, har'u daua Bjørg?

5/52

- Når jeg tenker meg om, så har det aldri vært noe særlig liv i a Bjørg.

 

Uke 5 ble fyllt av masse revyarbeid. Utrolig hvor mye som må ordnes. Jeg har kjørt hit og dit, frem og tilbake. Fikse ditt og datt. Jeg fikk låne tre parykker til en samlet verdi på 27 000kr. Den tok kaka! Snilt gjort (dumsnilt?) å låne bort sånt, og de trengte ikke navnet mitt engang. Sykt kult!

 

Bildet er fra årets danvikrevy "In Drammen We Trust". Dette er det tredje nummeret, hvor to gamle damer merker USA sitt inntog i Drammen. Plutselig dør Bjørg, og den andre dama bare går, uten å gjøre noe med det. Sært! Ender med at to av USAs spioner tar hånd om hun. Siste replikk (gammel dame); "Neeeeei! Ikke ta meg! Ja, ok ta meg da. Litt lenger ned ... "


Tankespinn

Jeg er glad fordi:

 

- Jeg digger jobben min på Statoil Konnerud.

- Moddi sin musikk er så herlig!

- ... Og det er herlig å høre på musikk midt på natta igjen.

- Etter MYE jobb er prosjekt danvikrevy ferdig ...

- ... Og vi fikk terningkast 6 i Drammens Tidende!

- Søstra mi spurte MEG om noe bra instrumental musikk.

- Jeg har fått min aller første lønning.

- Fotoinspirasjonen har kommet tilbake!

- Mamma og pappa kom på besøk i går. Koselig!

 




Det er fantastisk hvordan vi mennesker fungerer. Når man tenker etter, så er det innmari synd at vi ikke utnytter hele vårt potensiale. Hvorfor skal man la èn person ødelegge dagen? Kun en liten hendelse kan gjøre livet surt. Det føles iallefall sånn der og da. For tiden leser jeg "The Secret", og det gjenspeiler seg vel her. Man hører om disse som står opp på feil bein, og så går resten av dagen i dass. Så har vi disse som stadig smiler og ler. De som aldri lar seg knekke. Hva er hemmeligheten dems?

 

Tankene våre styrer oss. Følelsene våre styrer oss enda mer. Hva skjer hvis vi snur tankegangen? Hvis en lastebil kjører fort i verdens største søledam, og du går rett ved siden av, så vil du naturlig nok reagere negativt. Det er et valg å tenke negativt. Du tillater deg selv å tenke sånn, og så har du begynt på en nedadgående spiral. Du kan også velge å se positivt på ting. Tenk deg noe så komisk som den dusjen man får fra lastebilen. Det må jo se helt fantastisk komisk ut! Det er ikke så farlig med klærne. De kan du vaske. Deg kan du dusje. Det er hvordan du takler sånne situasjoner, som utgjør hverdagen din. Det er sånne situasjoner som kan snu humøret både opp og ned. Hva velger du?


I love rock'n roll


Jeg kan ikke huske sist jeg tok konsertbilder, dessverre. Det er altfor lenge siden sist, så det var herlig å gjøre det igjen. Selvfølgelig måtte det bli på Humming People sin releasekonsert på Blå. Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har tatt konsertbilder av dem, eller i det hele tatt vært på konsert med de. Det er alltid kjempegøy, for gutta spiller bra og er så gode, at det er dømt til å bli en bra konsert.

 

Hva syns dere om bildet? Liker dere at det er såpass utbrent, eller blir det bare forstyrrende?


This is a cold world

Uke 2

 


Uke 3

 

Jeg har ikke glemt 52 ukern min, jeg har bare vært litt opptatt ... med å være syk. Etter uke 2 (øverste bildet), ble jeg syk og helgen i uke 3 tilbragte jeg hjemme hos mamma. Det er kjipt å være syk på folkehøgskole. Mye bedre å være hjemme-hjemme da.


"Hvis tåka letter, vil det være en fordel på sikt."



Foto: Ingvild SF (meg)

Sitat i overskriften: Lars Lystad

 

Tåke er et fascinerende fenomen. Plutselig er det bare her, og dekker til alt vi vanligvis ser.

 

"Writing is like driving at night in the fog. You can only see as far as your headlights, but you can make the whole trip that way." - E.L. Doctorow


Shall I sit here, lonely, in all eternity?

Uke 1:

I 52 uker - hele 2011 - skal jeg fotografere flittig. Hver søndag leverer jeg ukas bilde(/-serie). Her er dermed årets første bidrag. Enjoy!

 

Ikke forlat meg!?

 



Lar du meg sitte her i hele evigheten?

 

Det er så deilig å være i gang med noe nytt. Jeg har allerede idéen til neste ukes bilde. Inspirert! Forhåpentligvis fortsetter det sånn. Si gjerne deres meninger om bildene, eller hiv dere på samme utfordring. Jo flere vi er sammen, jo gladere vi blir.


1 år, 52 uker , 365 dager

Din første tanke var kanskje; "Ånei! Enda en som skal bable om hvordan livet skal bli så mye bedre i år". Det kan også hende du tenkte at dette ble en oppramsing av fjoråret.

 

Du tok feil. Dette handler om at jeg, Ingvild, aka Carmelita, har begynt på folkehøgskole. Ja, faktisk, så begynte jeg allerede i august, som dere gamle lesere vet. Av en eller annen merkelig grunn så stoppet jeg samtidig med både å fotografere og blogge. Når jeg tenker meg om, så er det en fryktelig dum idé. Hvis det er ett år jeg burde fotografere og blogge, så er det dette året på folkehøgskole. "Hvorfor?", tenker du. Jo, fordi det er sant som klisjéen så fint sier. Året på folkehøgskole handler om å være sosial til de grader, og å finne seg selv. Jeg har vært fryktelig flink på førstnevnte, og fryktelig dårlig på sistnevnte. Jeg har både lagt fra meg fotograferingen og musikken. Dum kombinasjon. Jeg har jo ikke tatt med meg selv på folkehøgskole. Vanskelig å finne meg selv da.

 

Til poenget. Kameraet har ligget under senga, og støvet ned i hele evigheten. Nå er det på tide å blåse bort støvet, og begynne på nytt. Hvis det er noe som har gitt meg mye, så er det nettopp det kameraet, og mulighetene som følger med det. Det er på tide med en utfordring. En fotoutfordring. Det er på tide med en såkalt "52 ukers". Hva det er? Jo, det går ut på at jeg fotograferer hver uke. I enden av uka (også kalt søndagen) skal jeg legge ut ukas bilde. Dere har tillatelse til å skjefte på meg, hvis jeg ikke gjør det.

 






Fars kjærlighet

Jeg vet ikke med deg, men dette trengte jeg å høre i dag.


Det store puslespillet

Dagen i går var en travel dag. Først rigging på Drammens Teater, så middag, etterfulgt av Intro Drammen, så Odd Nordstoga, og så rigge ned igjen. Dagen i går var en typisk "jeg vil bare ligge under dyna"-dag. Det er ikke alltid man kan etterstreve det. Ofte må man bare gi på, selv om man egentlig ikke orker.

 

Det hele endte i en mørbanka kropp i dag. Jeg har blåmerker over alt, ryggen skriker av smerte, og kjeven har hovnet opp. Man kan jo lure på hvorfor man er nødt til å dra på turne med en unødvendig stor digital lydmikser. Det føltes iallefall unødvendig, der vi måtte løfte den opp og ned trapper. Samtidig skal jeg ikke nekte for at det var fryktelig bra lyd på konserten.

Når kroppen er så mørbanka som min er nå, så er det lett å glemme alt det andre. I går da jeg endelig fikk lagt meg, klarte jeg ikke å tenke på annet enn hvor sinnsykt mørbanka jeg er. Derimot, hvis jeg tenker større på det, så vet jeg at det er ikke den eneste sannheten. For jeg hadde tross alt overvært en veldig fin konsert med Odd Nordstoga, vært på et bra møte på Intro. Der møtte jeg dessuten godgutta i Humming People. Lyspunkt i hverdagen!

 

Det gjelder å se hele bildet, og ikke bare den ene lille puslebrikka som irriterer. Noen ganger blir man så opphengt i den ene puslebrikka. Så opphengt at det er det eneste man ser. Så sitter man der, og bare "hvorfor må det alltid være så fælt å leve!?!?!?", mens sannheten er at mesteparten av tiden har man det helt supert. Noen av de svarteste puslebrikkene mine, har vist seg å være harde, joda, men det er også de jeg har lært mest av. Jeg skal ikke ta klisjeen "det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere", men de har jo et poeng.

 

Jeg vet med meg selv, at jeg har bedd og bedd om at et problem skal bli fjernet. Allikevel har det ikke blitt det, men når jeg ser tilbake på det, så var det ikke så stort problem som det føltes da. Gjerne har jeg lært en del av det. Jeg tror det er viktig å huske på at Gud ser hele bildet, alltid. Når jeg ser den ene brikka som irriterer, så ser han brikkene som faller på plass rundt. Prøv å husk på det neste gang et problem dukker opp. Takket være rigginga i går (som er grunnen til mørbanka kropp i dag), drar hele klassa på tur til London over nyttår en gang. En tur fullspekket med mye moro og læringsrike ting. Antageligvis får vi møte noen viktige og spennende personer (kjekt når læreren har kontakter). Takket være rigginga trenger vi ikke å betale noe særlig selv. Hvis det ikke er kult, så vet ikke jeg.


Rock around the clock

Torsdag var en lang skoledag. Når jeg sier lang, så mener jeg laaaang skoledag. Vi startet kl.08.15 og var ikke ferdig før kl.01.30. 17 timer skoledag med andre ord. Nå sitter du sikkert og lurer på hvor slemme lærerne mine er, siden jeg har så lange skoledager. Neida, de er ikke slemme. Vi har bare stelt istand en årsfest for ansatte på Magasinet (kjøpesenter). Hele arrangementet foregikk i Drammens Teater, samme stedet som vi muligens skal ha revyen vår.

 

Når vi jobber med sånne arrangementer, så blir vi delt inn i ansvarsgrupper. Jeg hadde ansvar for lyd. Suprise, suprise! Eller ikke ... Jeg har jo surret mye rundt på musikklinja og hjulpet til med nettopp det. Dog, det er stor forskjell mellom Gjøvik VGS og Drammens Teater når det kommer til lydutstyr. Man kan kjøpe et helt hus av verdien til lydbordet alene. Digitalt og fancy som det er. Lydbordet altså.

 

En liten del av miksebordet.

 

Jeg fikk ikke lov (heldigvis) til å leke noe særlig med det. Ikke det at jeg skjønte så forferdelig mye av det heller. Istedet fikk jeg ansvaret for å sette på/av musikken (jingler, singback og dansernes musikk), noe som var lett og vanskelig samtidig. Timing vettu!

 


Go!

 

Etter mye jobbing i forkant av arrangementet, er man ganske spent på hvordan resultatet blir. Følelsen av å sitte oppe bak i salen, sammen med lydmannen, lysmannen og læreren/produsenten, og se hvordan alt (iallefall det meste) glir på plass. Konfransieren var super, stemningen var god, læreren gir beskjeder over samband, klassen samarbeider godt, og jeg sitter der og nyter min forholdsvis enkle jobb. Vi hadde til og med filmproduksjon gående på storskjerm, og (stillbilde-)fotografer som knipset seg gjennom kvelden. Det er ikke verst!

 

 

Følelsen av at man kan slappe av og nyte showet, er helt fantastisk. Jeg stortrivdes bak der. Det er herlig å nyte fruktene av godt arbeid. Det er herlig å tenke "dette har jeg lyst til å drive med".

 


The Shitsez

 

 

"Life is not measured by the number of breaths we take, but by the moments that take our breath away."

- Maya Angelou

 


The future belongs to those who believe in the beauty of their dreams.

"Så flinke dere er. Vil dere være med på resten av turneen?" sa en av folkene fra Frikar. Som elever ved kultur & event, får vi en del riggejobber på Drammens teater. Det har vært alle mulige slags oppsetninger. Alt fra Liv Ullmann til "den lille muldvarpen med bæsj på hodet". Denne gangen (tirsdag i forrige uke) var det Frikar som stod på scenen. Så, mens vi var i full gang med å rigge ned trommesettet, tulla han ene og sa nettopp "Så flinke dere er. Vil dere være med på resten av turneen?".

 

Det første jeg tenkte var "Jaaaa!". Tenk så spennende og læringsrikt det er å dra rundt på turne på den måten. Ikke nødvendigvis med Frikar, men med et eller annet band. Det hadde vært noe! Man er tett innpå hverandre, og lærer seg å takle det. Samtidig får man møte mange nye mennesker, få kontakter i bransjen, lært seg (skikkelig) det å rigge opp og ned. Rett og slett, det å bli kjent med bransjen, og hvordan ting fungerer. En lærerik opplevelse med andre ord. Dessuten en unik sjangse til å bli god mindre dårlig på gitaren.

 

Når jeg tenker meg litt om, så er det mye jeg vil gjøre. Det hadde vært kult å tilbringe noen år i utlandet. Kanskje Frankrike, England eller USA? Det er iallefall landene som står på min topp 3 liste. Tenk å studere music business på berklee college! Det hadde vært helt rått.

 

De to månedene på danvik har definitivt gitt mersmak. Det er dette jeg har lyst til å gjøre. Jeg har lyst til å drive i musikkbransjen. Stelle i stand konserter og festivaler. Få små band opp og frem, og booke større band til en heidundranes fest på de store scenene rundt omkring. Kanskje jeg starter eget plateselskap? Management? Hvem vet?!

 

Jeg har alltid vært redd for å drømme. Det er ingen som ville trodd det, hvis jeg sa hva jeg virkelig hadde lyst til. Her om dagen så vi et intervju med Ray Kay, mannen bak musikkvideoene til blant annet backstreet boys, Beyonce, Destiny's child og Lady Gaga. Som nittenåring var han en tøff liten nerd, som sa akkurat hva han ville. 10 år seinere bor han i Hollywood, og har noen av de råeste oppdragene man kan få. Det er mange som mener at han er verdens beste musikkvideo-regisør. Jeg kan ikke bli annet enn imponert, og det var jeg ikke alene om.

 

Hei! Jeg heter Ingvild, og jeg skal bli til noe stort.


Venner er som solen - de sprer lys og varme!

Noen mennesker lyser av godhet. Det er sånne mennesker som alltid har noe klokt å si, og gjør akkurat det riktige i riktig øyeblikk. Mennesker som vet når man bare trenger en god klem, eller å snakke litt. Mennesker som drar fram det beste i menneskene rundt dem. Noen har den fantastiske evnen til å lyse opp hvor enn de går. Nerværet deres gjør at man bare smile litt.

 

Disse menneskene er sjelden vare. De er gjerne ildsjeler, engasjert i mye. Dette er sånne mennesker som ikke klarer å si nei, men som gir og gir og gir. De sprer glede og kjærleik hvorenn de går, til tross for at de er utslitte. Jeg skal ærlig innrømme at det har ikke jeg så ofte overskudd til. Men tenk da, hva om vi faktisk tok oss tid til de som har en dårlig dag? Hvis vi stoppet opp, så oss rundt, og sa noen gode ord eller smilte et varmt smil. Tenk at så lite, kan gjøre så mye. Det er ganske utrolig. Tenk at det er så mange personer (meg inkludert) som ikke gjør sånt? Som ikke tar seg tid til sånt?

 

Jeg kjenner ei jente. Ei skikkelig godjente. Det lyser godhet av henne lang vei. Hun gir og gir og gir, og jeg føler for å gi noe tilbake. Jeg har også lyst til å være en sånn person. En som sprer glede rundt seg. Du er ei herlig, vidunderlig og ikke minst nydelig jente, Live! Jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med deg.


Norske blogger Blogglisten
bloglovin