Det høres ut som om jeg er en ordentlig loner. Jeg må skuffe dere. Jeg er ingen loner ... eller? Problemet er at pianospilling, gitarspilling og låtmekking, det er sånt som krever alenetid, stillhet. Før, hvis folka mine var hjemme til enhver tid, så kunne jeg bare ta turen til skolen. Jeg hadde jo nøkkel, og kunne finne meg et øvingsrom. Der kunne jeg sitte i evigheter. Helt til det ble for ekkelt å være på en så stille skole. Nå er vi plutselig inne på noe. Noe jeg har tenkt mye på i det siste. Dette med skole. Jeg er sjeleglad for at jeg kom inn på musikklinja. Siste halvdelen av 10. klasse var jeg syk. Kyssesyken. Jeg var syk et halvt år, og det er et under at jeg fikk så bra karakterer. Det er et under at jeg fikk karakterer i det hele tatt. De eneste skolegreiene jeg gjorde, var eksamensprosjektet (muntlig eksamen) og skriftlig eksamen (og da var jeg så dårlig at jeg kontinuerlig lurte på om jeg skulle droppe ut og skaffe meg en legeattest). Jeg kom inn på musikklinja, og det var ingen dum idé. Å gå på musikklinja altså.

Jeg savner musikklinja. Jeg har aldri savnet en skole før, men musikklinja på Gjøvik vgs - savn.

Det er noe med stemningen. Alle folka. Vi er der av en grunn - vi elsker musikk. Helt i starten av førsteklasse, så var det en del som droppet ut av klassa vår. De var ikke sååå gira på musikk. Så var det oss igjen da. 26 stykker var vi, i andreklasse droppet to ut. Dessverre. Så var vi 24 fine folk igjen. Vi hadde vanvittige norsktimer, herlige formidlingstimer og musikkproduksjon ikke minst. Jeg har sunget "la meg være ung" (Wenche Myhre) og gamle tyske MGP-hits. Moscow, queen of the russian land. Built like a rock to stand. Proud and divine. Moscow, your golden towers glow, even through ice and snow. Sparkling they shine. And every night night night, there is music, oh every night night night, there is love, and every night night night, there is laughter. Here's to you brother, hey brother, ho. HEY HEY HEY! Jeg har til og med løpt rundt og spilt på en tamburin og et egg. Rett før vi gikk på scena sa J; "Nå klikker du, Ingvild." Hva annet kunne jeg gjøre? Så jeg klikket. I løpet av de 25 minuttene vi spilte, stod jeg ikke stille et sekund. Stroppen på kjolen min gled lenger og lenger ned, og jeg spilte med. Hva passer vel ikke bedre, når man synger "Hey, hey babe! OH AH! I want to know if you'll be my girl" ..?

Norsktimene folkens .. de var noe for seg selv. Her snakker vi diktlesning med innlevelse og tilhørende musikk, gjerne improvisasjon.

Dette blir langt, men sånn får det bare være.

Isspising i timen. Alle diskusjonene! Jeg i det ene hjørnet, K i det motsatte. Alle de gærne idéene. De syke grensesprengende ekle tingene folk har sagt. Kviseskvising på storskjerm. Hest. Æsj. Trenger jeg si mer?

Så ja, jeg savner den fantastiske klassa vår. Vi var kanskje delt, men vi var spleiset også. Vi hadde mye moro, hadde vi vel ikke? 10 år igjen til jeg får se gutta spille sammen på pianoet. Igjen, og igjen, og igjen. Kjente og kjære(?) sanger som blir endevendt. Moll, dur, dorisk, frygisk, lydisk, mixolydisk - de fleste skalaer.

Savner jeg barneskolen? Ungdomskolen? Jeg trodde ikke det. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke gjorde det, men så  ble jeg bedt til en liten grillfest. Vi var fem stykker, og vi ble kjent på ungdomskolen. To av de har jeg ikke møtt siden den gang. Det er rart med det. På en måte var det som om vi har kjent hverandre hele tiden, men samtidig hadde vi (jeg) ikke peiling på hva vi hadde gjort de siste 3 årene. "It's like a jungle sometimes it makes me wonder how I keep from going under" (Grandmaster Flash - the message).

Hvorfor mister vi kontakten med folk? Folk som er herlige personer. Folk man liker å være med. Trist.