I dag dro mamma med meg på hagevandring hos Margrete. Hun er på en eller annen måte i slekt med meg, og bor noen hundre meter bortenfor hytta vår. Med andre ord - langt ute i hutti heita. Margrete har en sykkel, men ingen bil. Margrete er over 70 år gammel. Margrete har laget en utrolig vakker hage. Bare se selv.

Denne dama er mammaen min. Siden hun dro meg med på hagevandring, dro jeg med meg begge kameraene. Et til meg, og et til mamma. Vi ble kjent som "fotografene", før de hørte etternavnet vårt. Slekta vår er jo derifra, og godt kjent. Jeg aner ikke hvor mange generasjoner vi har bodd/eid det stedet (altså det som nå er hytta), men jeg vet at min tipp tipp tippoldefar måtte dele opp gården og eiendommen for å selge det. Han var kausjonist for en som ikke klarte å betale tilbake nemlig. Så det er ganske langt tilbake.

Det er sånne hager man ser på bilder, men som man aldri ser i virkeligheten. Snakk om idyllisk sted! Hun hadde til og med små sitteplasser litt rundtomkring ettersom hvor sola var på himmelen. Det var ganske fantastisk. En gang vil jeg ha noe lignende, i allefall littegranne. En fontene, bekk og dam hadde vært fint. Da skal jeg ha fisker i dammen.

er at kreativiteten blomstrer.

I tilfelle du ikke ser ansiktsuttrykket skikkelig:

Jeg ler ikke, hvis det er det du tror.

Til tross for at det liksom skal være en spøkelsesgård, så er det utrolig fint der. Jeg skal helt klart tilbake en gang jeg har mer inspirasjon. Det var det jeg manglet da jeg var der, og det syns jeg er trist. Jeg kunne fått til noe så mye bedre!

Landlig idyll sånn den skal være. Herlig! En gang vil jeg bo der et sted. Bo i et lite småbruk med åpne dører, og alltid noen boller på lager. På beitet går noen hester og koser seg, og når du roper på dem så kommer de for litt kos. Herlig!

Regndråper på gresstrå er også ganske herlig. Det er noe med det som er så fint, men jeg klarer ikke å beskrive hva.

Jeg har nesten ingen bilder på PC-en nå. Låne-PCen. Så, for moroskyld sjekket jeg bildene jeg har lagt ut på flickr. Vil dere se de fem første? Spiller ingen rolle, her kommer de uansett.

Lenge siden? Ja! Over et år siden. Rart å se sånne gamle bilder jeg har tatt.

Lufta blir plutselig kald. Helt ut fra det blå. Iskaldt er det. Tåka ligger også tett. Det er nifst. En ekkel følelse brer seg ut i hele kroppen. All glede, smil og følelsen av lykke forsvinner. Det er ingen hyggelig følelse som er igjen. Fortvilelsen har bredd seg ut til hver fingertupp, hver minste tå. Redsel. Fortvilelse. Ulykke. Skrik. 

Det er nå man skal trylle frem en skytsverge. Men hvor har det blitt av skapningen? Hvor er den eller det som skaper denne følelsen av fortvilelse? Du ser den ikke noe sted. Hvorfor?

Fordi man ikke kan bruke serienummeret i photoshop elements to ganger. Fordi adobe er gjerrig, og ikke kan tenke seg frem til at enkelte PC-er kan ta kvelden en siste gang. Det skulle være et bilde her. Et bilde av en desperant. Et bilde inspirert av Harry Potters verden. Et bilde jeg tok på søndag. Men nei. For at dere skal få se det, må det en runde i photoshop først. Det er ikke til å komme bortifra. Men jeg kommer ikke inn i photoshop, og jeg er sur. Veldig sur. Så sur at jeg nesten vurdere å laste det ned ulovlig. Her har man betalt nesten 1000 kr for et program, og den dagen PC-en virkelig tar slutten, den dagen kan man ikke lenger ha utnytte av det programmet. Det virker i allefall sånn. Lovlydig som jeg er, blir jeg straffet for at PC-en min er stygg i hodet. Det er ikke min skyld. Hvorfor skal jeg måtte bruke nesten 1000 kr på samme program. Det programmet jeg bare har hatt siden jul. Jeg er sint, irritert, og lei. Hvorfor meg?

En skulle trodd at noen prøver å lære meg en lekse. En lekse som sier noe sånt som at jeg må gjøre ting når jeg først tenker på det, og ikke vente til dagen etterpå. Jeg hadde nemlig tenkt til å ta bilder i går, men så fant jeg ut at jeg skulle utsette det til i dag. Hvor fint vær er det i dag? Ikke fint i det hele tatt. Det både tordner, lyner og plaskregner. Jeg føler ironien.

Joda, jeg kunne jo gått ut og tatt bilder av regnet. Nå har det seg dessverre sånn at jeg ikke er spesielt glad i tordenvær. Vet det er noen som syns det er så fantastisk fascinerende. Vel ... jeg er ikke en av dem. I stedet sitter jeg inne i sofaen, og drikker kakao. Det er jo egentlig ganske fint det også da.

Er du fascinert av tordenvær?

Noen av dere har kanskje forstått at jeg elsker å fotografere. Andre har skjønt at jeg elsker å fotografere på konserter. Det er noe ved konserter jeg virkelig liker. Det kan ha noe med at det spilles musikk på konserter. Som regel er det bra musikk også, siden jeg liker best å gå på konserter med bra musikk. Det er jo i grunn ganske naturlig.

Dersom du så meg på skjærgårds, foran sperringene på konsertene, ja da så du en glad person. En person som tok bilder, men som også tok seg tid til å høre på musikken. Jeg tok meg tid til å kose meg - og sånt blir det bra bilder ut av.

Men det er en ting til jeg liker ved konsertfoto. På konserter er det lysshow. Det er ikke en vanlig taklampe som lyser opp bandet, men mange forskjellige lys - i mange forskjellige farger. Hvis det er noe en fotograf liker, så er det å leke med lys. Det er det vi gjør!

Se på han her f.eks. Dette er en veldig blid Christer fra Humming People. Ser dere lyset bak skulderen hans? Det er sånt jeg liker å leke meg med. Ser dere rundingene øverst til høyre? Det liker jeg også å leke meg med.

Her også er det masse lys. Lys jeg liker. Spesielt nederst til venstre, og ved skulderen til han til høyre. I tillegg ser man godt at de gir på - for publikum. Dette er forøvrig the band with no name.

Lysshow sa du?

Kevin Max i en glorie av lys, som får med seg publikum.

Dette bildet snakker for seg selv!

Artister som gir av seg selv liker jeg veldig godt.

 
Publikum som koser seg!

Men det beste av alt er når jeg får noe igjen for jobben jeg gjør. Når folk spør om de kan bruke bildene mine, når de etterlyser bilder jeg har tatt, og i det hele tatt. Her om dagen så jeg at Joakim fra Humming People (fra bildet som snakker for seg selv) hadde lagt til nettopp det bilde som profilbilde. Sånt er morsomt å oppdage!

I går redigerte jeg flere bilder fra skjærgårds. Det tok sin tid, og jeg hadde egentlig tenkt til å skrive dette innlegget i går kveld. Etter all redigeringen var jeg utrolig trøtt, og gikk for å legge meg i stedet - etter å ha lastet opp bildene på facebook. Hva tror du jeg oppdaget når jeg logget meg på facebook i dag? Jo, jeg så mange notifications, og at jeg hadde fått en ny mail. Notificationsene var kommentarer på bildene mine. Mailen var en mail fra Joakim i Humming People. Han skrøt av bildene mine og ba meg om å stå på videre. Hvor lyst har jeg til å ta bilder av Humming People igjen nå? Veldig lyst. Jeg gleder meg!

Line Rosvold er ei fantastisk flink fotograf. Hun har startet med et prosjekt som kalles for "365". Det som skjer da er at man skal ta et bilde for hver dag som går i et år (365 dager). Det er et prosjekt jeg har lyst til å prøve meg på en gang, fordi jeg tror det kan gi en så utrolig mye. Samtidig er det en skikkelig utfordring, både fordi man må ta et bilde hver dag uansett om man har lite inspirasjon eller ikke. Men det beste av alt - man blir så mye flinkere til å fotografere. Jeg skal helt klart prøve meg på dette en gang, men ikke nå.

Det var ikke det jeg egentlig skulle snakke om. Line har nemlig en konkurranse - fotokonkurranse. Og uten å juge så må jeg si at fotokonkurranser passer meg veldig bra. Det er jo ikke så rart, når man faktisk bruker mye av tiden sin på foto.

Hun har tre kategorier, og man kan velge hvilken man vil være med i. Det er pusekatt, menneske og bevegelse. Jeg deltar med et bilde i kategorien menneske, med et av bildene jeg tok før i dag. Så mitt bidrag er dette:

For å gå til konkurransen, gå inn her: http://linerosvoll.wordpress.com/2009/07/20/f-o-t-o-konkurranse/

Jeg klør i fingra etter å ta bilder. Bilder av mennesker, men jeg vet ikke om noen som vil bli tatt bilde av. I mellomtiden nøyer jeg meg med søsteren min sin nye kanin, Sweet Luck.

Jeg var jo fotograf i festivalavisen, noe som betød at jeg kom meg foran sperringene på konsertene. Utrolig moro!

Karoline gleder seg med barnslig moro i vannet.

Joakim fra Humming People rocker løs på bassen sin.

Lydmannen ble intervjuet og tatt bilde av til Øy-avisa (festivalavisen). Makan til koselig lydmann! Det er synd at lydmennene er så gjemt i mørket som de er. Ingen som gir credit til de. Han her, Rune, var ordentlig overrasket over at jeg tok bilder av han under happening, selv om han selv sa at jeg kunne gjøre det.

Kevin Max fra tidligere DCtalk. 

Folk som koser seg med dagens Øy!avis. Egentlig fulgte de med på gutteseminaret (*hysj*).

Broa var populær til å hoppe/stupe/ta salto ned fra. To gutter i farta her.

Noen planlegger et skikkelig kors-skille. Jeg så han senere den dagen, og skille syntes godt for å si det sånn!

Serieparadiset, Sindre sitt tegneserieblad, ble veldig populært.

Sarah Kelly er et menneske man bare blir glad i. Vi(jeg og Ingvil) intervjuet henne til "i fluktstolen", noe som var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Hun snakket nesten mer til oss enn til avisa. 

Kristenrussen arrangerte stein, saks, papir-konkurranse. 

Compass blir det nye teamet til kristenrussen. De tok over etter Humming People. Lykke til på turen! Ser dere i Gjøvik.

Jeg og Petter (journalist fra Øy!avisa) skulle intervjue forskjellige folk med spørsmål om hva de tenkte om maten på skjærgårds og mat generelt. Dessverre ble ikke det med i avisa, men jeg viser et av bildene allikevel. Vi var på jakt etter noen som spiste noe annet enn hamburger, og som enten var jente eller skikkelig muskelbunt. Men så fant vi Joakim (fra Humming People), som nettopp hadde kjøpt seg tre brus, donut og cookie. Det passet jo perfekt. Kan forøvrig røpe at han ikke spiste sånn type mat til vanlig, men at skjærgårds er skjærgårds og da skal man kose seg.

Folk (og spesielt Synnøve) koser seg på Humming People-konsert på hovedscena.

"Hei! Jeg heter Ingvild, og jeg er så kort at jeg bare får med meg overkroppen og opp av artistene."

Christer fra Humming People. Trenger jeg å si hvor koselig han er?

Publikum koser seg!

Den siste tiden har jeg tenkt mye på at jeg har lyst til å ta flere bilder av mennesker. Jeg er selvlært, og den eneste av mine venner (unntatt Kjersti) som driver med foto. Dermed har det ikke blitt så mange sånne bilder. Nå har jeg lyst til å endre på det. Sommeren byr jo på masse fritid, og tid til å fotografere mye mer.

Derfor passet det perfekt da jeg fant det ultimate stedet for å ta portrettbilder. Det er en gammel ruin her i Gjøvik, som ikke er altfor vanskelig å komme seg til. Det er søyler og store vinduer (som det jo ikke er glass i, siden det er en ruin) der. I tillegg til tagging på veggene, og masse rusk av forskjellig slag på gulvet. Møkkete sted med andre ord! 

Nå er det bare "modeller" som mangler. Man må jo ha noen å ta bilde av når man skal ta bilder av mennesker. Det sier seg selv. Jeg vet ikke om jeg skriver dette innlegget fordi jeg  trenger folk å ta bilder av, eller om jeg skal ta bilder av mine egne venner. Problemet ved sistnevnte er vel at jeg ikke kjenner så mange som er interessert i sånt.

Selvportrett - et litt utenom det vanlige

Bare fordi jeg likte pappas idé med å ha rosen i vinflaska.

Fordi Kjersti har lange fine bein, og refleksjoner er fine.

Fordi jeg liker refleksjoner, men ikke bjørk.



Fordi folk legger fra seg ølflasker på det merkligste steder. I forrige uke så jeg en i jernbanesporet på Raufoss.

Man hører mye rart når man sitter på bussen. I dag satt det en gjeng med 8. klassinger fra Toten bak meg. Plutselig spør den ene jenta hva gutten egentlig har på seg. Levis, Bjørn Borg og andre merkeklær jeg ikke husker i farta. Gutten var godkjent. Han begynte å bable om at alle i klassen hans bare har merkeklær. Han ga inntrykk om at man måtte ha merkeklær. Ganske ironisk egentlig. De kjører traktor til skolen, men merkeklær må de ha. Merkelig.

Jenta spurte en annen gutt om hva han hadde på seg. Han ramset opp en hel haug med navn før han kom til et navn jeg ikke husker i farta. Da fikk han høre det. Jenta lo, og sa at "det er jo ikke merkeklær". Kanskje det var det, kanskje det ikke var det. Er det så farlig egentlig?

Jeg er glad jeg slipper sånt. Bare vi passer inn i klærne går det fint i  klassen min. Selvsagt finnes det stygge klær også, og da kan man kanskje få noen blikk, men det er ikke noe merketull i klassen. Det er jeg glad for. Jeg vil heller ligge i gresset og se opp på himmelen enn å styre rundt for å få tak i merkeklær.

Jeg elsker å spille på ukulelen, og denne ukulelen har sin historie. Når jeg var liten hadde jeg en plastgitar - en lekegitar. En dag kastet lillesøsteren min gitaren ned trappa. Gitaren ble offesielt død, og jeg var ildsint på søsteren min.

Mange måneder seinere var pappa på utenlandstur, og når han kom tilbake hadde han med seg en splonka ny ukulele. Etter hvert mistet den tre strenger (av totalt fire), og to av skruene, så den ble lagt bort. I dag kom jeg på den, og tok den frem. Det er fullt mulig å spille både lisa gikk til skolen og gubba noah på den. Koselig! :)

Jo, og så må jeg bare fortelle dere at jeg har kjøpt sommerklær i dag. Nærmere sagt to sommerkjoler. Jeg har befunnet meg i den ene (bildet) helt siden jeg kom hjem. Med unntak av to topper for noen helger siden, så har jeg ikke kjøpt klær siden sommerferien i fjor. Det var virkelig på tide nå. Jeg er fornøyd.

Det var såpebobler

Det var solnedgang

Det var spruting

Og det var store såpebobler

Det var stearinkos og mafia


Og sprøe idéer


Det var fisking


Og det var spilling

Jeg har hatt det utrolig herlig på hyttetur.

Husker dere rosen fra bildet i forrige post? Den er lenger enn overkroppen min. Den går hele veien fra hofta og til hodetoppen. Rart at roser kan være så lange. Hihi. Og den bor i en vinflaske.

Hvis dette ikke ser koselig ut så vet ikke jeg.

På søndag er det 104 år siden unionsoppløsningen. Jeg er glad vi er frie. Vi er fri som nasjon, og vi er (stort sett) fri som enkeltmenneske også. Tenk å være fanget et eller annet sted. Fanget som nasjon, krigsfange eller fanget i det hele tatt. Jeg liker ikke tanken i alle fall. Derfor elsker jeg friheten min. Derfor liker jeg å hoppe litt rundt når jeg får sjangsen. Det er ganske så herlig!

Hvordan tror du det ville gått om du ble fanget?

EDIT: Jo, så er jeg med på en konkurranse med dette bildet. Temaet er selvportrett, og man må ha tatt bildet selv. Bildet mitt oppfyller begge kravene, så da prøver jeg meg. Jeg har aldri vært med i en fotokonkurranse før. Konkurransen er på Christine Bakke sin blogg (se).

Trykk ned noen tangenter på pianoet. Tråkk ned pedalen. La fingeren gli langs strengene inne i pianoet. Frem og tilbake. Og frem igjen. Noen liker lyden, andre liker den ikke. Jeg elsker den! Makan til drømmende lyd skal man lete lenge etter. Lyden blir ganske merkelig egentlig. En store masse som smeltes sammen. Dere burde prøve en gang.

Hva syns dere?

Trykk på bildet for å komme direkte til junifesten min.

Noen av dere husker kanskje aprilfesten (se). Nå er jeg igang igjen. Forrige gang hadde jeg "musikkinspirert" som tema. Denne gangen har jeg "j'aime" (jeg elsker/liker). Jeg merker allerede nå at det er en mye større utfordring. Dette kan bli spennende. 

Det første bildet passer bra. Jeg simpelthen elsker å sitte ute med gitaren og klimpre litt. Det ble et ordentlig gladbilde.

Hihi. Jeg ser liten ut.

Jeg syns jeg fortjener litt applaus. Jeg er nemlig flink til en ting. Jeg er veldig flink til å være fjern når jeg tar bilder. Litt for flink. Jeg kan vise til forslått hofte, vond rygg, fingrer som har sagt takk og farvel osv.

I går ble lista enda lengre. Jeg skulle ta bilder i veikanten like ved der jeg bor. Konsentrert på hvor jeg måtte være i forhold til kameraet, om kameraet burde vært høyere opp, og om skiltet virkelig ble utbrent, la jeg meg ned i gresset. Det vil si, jeg la meg ned i det jeg trodde var gress. Det var det ikke. Det var brennesle. Det var bare brennesle på hele området jeg hadde lagt meg ned. Dermed ble jeg brent av brennesle på halve hodet, hele ryggen, armene og beina. Koselig sa du? Jeg syns ikke det.

Det verste må være at bildene ikke ble noe bra. For det skal jeg innrømme - jeg ble ikke fornøyd i det hele tatt. Heldigvis tok jeg andre bilder også. Som dette nedenfor. 

Bildet har jeg kalt for "That's the way to treat a friend". Det er inspirert av Sidsel Endresen sin verson av "I think it's gonna rain today".

Broken windows and empty hallways,
a pale dead moon in a sky streaked with grey.
Human kindness is overflowing,
and I think it's gonna rain today.

Scarecrows dressed in the latest styles,
the frozen smiles to chase love away.
Human kindness is overflowing,
and I think it's gonna rain today.

Lonely, lonely.
Tin can at my feet,
I think I'll kick it down the street.
That's the way to treat a friend.

Bright before me the signs implore me:
Help the needy and show them the way.
Human kindness is overflowing,
and I think it's gonna rain today.

Lonely, so lonely.
Tin can at my feet,
I think I'll kick it down the street.
That's the way to treat a friend.

Bright before me the signs implore me:
Help the needy and show them the way.
Human kindness is overflowing,
and I think it's gonna rain today.

Min teori er at personen bak låta må ha vært utrolig deprimert. Det er ikke akkurat en lystig låt.

Mjøsa er så vakker. Tvers gjennom vakker. Se på hva herligheten gjemmer? Brun gøgge. Skiblanderbrygga og båthavna der bringer virkelig frem det vakre i Mjøsa. Når man ser sånt noe får man virkelig ikke lyst til å bade der. Jeg gjør i alle fall ikke det. Jeg tipper du foretrekker bildet i headeren ovenfor dette i alle fall. Begge bildene er fra samme sted.

Dette var mitt siste bidrag. Det er merkelig at jeg ikke trenger å gå ut for å ta bilder hver eneste dag lenger. Jeg kommer garantert til å gå ut på tur med kameraet mitt i morgen også. Jeg føler det på meg. Det er ikke så rart når man har gjort det hver dag i en hel måned. Det er ganske lenge. Når det er sagt så beundrer jeg de som er med på 365 på flickr. De må jo ta og levere et bilde hver eneste dag i et helt år. Det er utrolig lenge!

Jeg valgte "walking on sunshine" som tittel i dag. Litt utradisjonell vinkling kanskje? Det har nok ikke vært så veldig uvanlig i løpet av denne måneden egentlig. Det har vært mye merkelig ute å gå. "Belly up" for eksempel tolket jeg jo helt annerledes enn hva det uttrykket betyr.

Mange har spurt om jeg ikke kunne legge ut bildene her. Det er utrolig koselig når folk vil se bildene mine, men jeg syns det blir litt ensformig i lengden. Så nå kan dere være godt fornøyde med at jeg legger ut alt sammen her. Dere får ha en fin titt, og kommenter gjerne.

1. april - money, money, money           2. april - find yourself

 

3. april - scream                                      4. april - behind closed doors

 

5. april - sol ute (sol inne)                     6. april - jump

 

7. april - my horse and me                   8. april - blue mist

 

9. april - ebony and ivory    10. april - barefoot

 
11. april - belly up                                    12. april - cold water

 

13. april - on the road again                  14. april - don't stop me now

                                    
15. april - og jula varer helt til påske     16. april - between the lines

 

17. april - living on a prayer                   18. april - wasted

 

19. april - sleep don't weep                   20. april - hiding place

 
21. april - right side  22. april - you're my best friend

 

23. april - just like heaven                     24. april - lines in the sand

 

25. april - if a song could get me you  26. april - let it out now

 

27. april                    28. april - time to say goodbye

29. april - vond dag

Jeg har ny CD. Jeg kjøpte den i går. Jeg hørte på den i mange timer i går kveld/natt. Jeg liker den. Det gjør pappa også. Han satte seg ned og hørte på når han kom hjem i natt. Nå sover han i godstolen. Det skal ikke være enkelt å være oppe til klokka 3 når man er så gammel. CD-en er "fairytales" av Radka Toneff.

Jeg satt oppe og hørte på CD-en helt til halv 4 i natt. Jeg satt også og snakka på msn. Etter hvert ble det mye snakk om alkohol, dets virkninger og blackout. Det snakket vi faktisk om helt til jeg fant ut at det var på tide å finne senga. Så da jeg skulle finne ut hva jeg skulle ta bilde i dag, var det et ganske enkelt valg. Jeg ville ta en låt fra CD-en, og da jeg så at den ene het "wasted" var valget enkelt. Det første jeg tenkte var faktisk knust vinflaske.

Følte meg ganske dum da jeg stod på grunnmuren til garasjen, med lukkede øyne og hodet snudd bort, mens jeg kastet en flaske vin så hardt jeg kunne i gulvet. Men du å moro det var! Det er virkelig noe med å gjøre noe utenom det vanlige altså. Det tilfredstiller! Det er moro, og det gjør meg glad.

Etterarbeidet var derimot ikke så veldig morsomt. Det ble ganske mange skår å plukke opp. Jeg brukte nok omtrent dobbelt så mye tid på det, som på forberedelsene OG selve fotograferinga.

I dag er jeg inspirert av internett, chatting og MSN. Vi har jo alle hørt om alle farene ved å "levere" seg selv på internett, og til fremmede, men har vi egentlig følt det på kroppen selv? Jeg syns jeg alltid kommer borti folk (eller ... de kommer borti meg) som virker så utrolig koselige. Men er de virkelig det? Som ei 17-årig jente på hele 40 kg er jeg naturlig nok skeptisk. Svært skeptisk. Hva finnes egentlig mellom linjene? Jeg vet ikke, men tør jeg finne det ut?

Modellen er Trond "sauegjeteren".

(Bare så det er sagt så er det ikke rettet mot noen bestemt person.)

Jeg hadde en forferdelig drøm i natt. Jeg var på bursdag til en 11-åring som jeg ikke kjente. Det virket som om jeg var "hyret" inn til å ta bilder. Mitt nydelige speilrefleks (Nikon D200) var i alle fall med meg. Jeg satt og tok noen bilder ved bassenget da selveste bursdagsbarnet fant ut at han skulle ha det litt moro. Moro i hans øyne var å dytte meg ut i bassenget. Det var ikke moro i mine øyne. Det var faktisk ganske lite morsomt. Så lite morsomt at jeg ble ganske så sint. Og tro det eller ei, det er lite koselig når jeg blir sint.

Det ble ikke noe mer bursdag på meg. Jeg var sint, og ville heller sørge over kameraet mitt. Jeg har ikke engang hatt det i en måned, men det har blitt en ganske kjær eiendom for det. Heldigvis var det hele en drøm. Det var ordentlig godt å våkne, og skjønne at det aldri har skjedd. Det kommer nok aldri til å skje heller. Jeg passer faktisk veldig godt på kameraet mitt. Det skal ikke engang komme nær vann, til tross for værtettningen.

Jeg har allerede tatt ganske mange bilder med mitt nye kamera. Rundt 2000 bilder faktisk. Noen av bildene har jeg lagt ut på flickr, og det gjelder også den utfordringen jeg har nå. Så, på det siste bildet jeg la ut der (belly up) har en italiener (?) lagt inn en kommentar - på italiensk. Greit nok at denne verdenen begynner å bli veldig liten, og jeg kan jo (så og si, litt) tre språk, men italiensk er ikke et av de språkene. Er italienere sånne som franskmennene? Sånn at de setter sitt eget språk så høyt at de ikke gidder å lære seg andre? Jeg skjønte ikke en døyt av hva han/hun sa (unntatt "ciao") og det gjorde heller ikke google translate. Ikke babelfish heller, så nå begynner jeg å bli en smule irritert. Hva skal man med oversettingsprogram som ikke klarer å oversette i det hele tatt? De sier de kan oversette italiensk, men gjør de det? Nei.

Men jeg skal ikke klage. Faktisk skal jeg være ganske blid. En italiener kommenterte bildet mitt. En italiener! Verden er virkelig liten. Det er ganske fantastisk egentlig at man kan sitte på en helt annen side av verden, og kommentere bilder som jeg har lagt ut. Jeg liker det.

Påskeferien startet finfint med bra vær. Hytteturen vår startet i finværet på lørdag, og ble avsluttet i dag - i tåka. Til tross for det var jeg ikke sur. Jeg fikk prøve å ta bilder i tåka (som jeg aldri har prøvd før), OG jeg fikk prøve mine hjemmelagde tøfler i skikkelig rufsevær. Tøflene ble tovet i går, og ferdig tørket i løpet av natta, og jeg er stolt. Så gode og fine tøfler skal man lete lenge etter, og det er jeg som har laget de. Jeg har gjort alt sammen selv! Jeg liker de veldig godt, og så liker jeg at jeg slipper å være kald på beina. Det er ikke dumt.

Behind closed doors av Maria Solheim

Jeg tror alle har opplevd å klemme handa si i døra. Jeg har i alle fall det, og det tar nok litt tid før jeg glemmer den opplevelsen. Det er mange år siden allerede.

Det er søstra mi sin hånd. Dere skulle sett ansiktet hennes når vi var ferdige med den lille photoshooten. Jeg kunne se at hun drev å dømte hvor rar jeg var da. Skalaen gikk nok fra 1 til 10, men jeg har mine mistanker om at jeg sprengte den skalaen. Det er ikke alle som spør om du kan ha hånda gjennom dørsprekken, og så bli tatt bilde av. Jeg skyldte på aprilfesten.

Han ser ganske skummel ut. Tatt i betrakning at jeg måtte stå på en stol for å få den vinkelen, kan man si at han er både høy OG skummel. Hvis jeg var hun hadde jeg vært redd. Låta er scream av inflames (som jeg ikke egentlig hører på).

Jeg har vært på bursdag i dag. Jenta på bildet heter Kjersti (sjekk), og det er hu som har feiret bursdag. Det var skikkelig koselig og ikke minst morsomt, og nå har jeg så godt som mista stemma. Fint det når jeg skal øve med noen i kirka i morgen. Det er rart med det egentlig. Jeg kan synge skikkelig høyt, men snakke høyt, det funker dårlig. Det har vel noe med at jeg ikke akkurat tenker så mye på støtte når jeg snakker. En gitarist kan bare slenge et skjerf rundt halsen, og fortsette å spille hvis han eller hun blir forkjøla. En sanger er mye mer avhengig av at formen er i orden. Sånn sett er det greit å ikke ha kjæreste. Da slipper man å smitte hverandre hele tiden. Det er ganske frustrerende i grunn.

Men hvis jeg legger meg nå kan jeg håpe på rundt 10 timers søvn. Håper stemmen min har kommet seg igjen innen da. God natta! :)

Det er 1. april i dag. Du forbinder det vel kanskje med aprilsnar. I Frankrike heter det faktisk aprilfisk (poisson d'avril), siden elevene lager en fisk av papir og setter det fast på ryggen til læreren. Men det var ikke aprilsnar jeg skulle snakke om. Jeg skulle snakke om hva jeg har tenkt på i dag. Det er nemlig duket i stand til aprilfest på akam.no. Det betyr en hel måned med masse fotografering. Det betyr en hel måned der jeg må laste opp et bilde per dag. Som om ikke det var nok så må jeg også klare utfordringen jeg selv har valgt (alle må ha minst en). Hvert bilde skal være inspirert av en låt, og tittelen på bildet må være enten noe av teksten eller tittelen på låta. Dermed har vi kommet til årsaken til dette innlegget sin tittel. Det første bildet er tatt, redigert og lastet opp. Mitt første bidrag er levert.

Er du med på aprilfesten på akam.no? (I såfall, hva kaller du deg?) Til dere andre: Lyst til å lage en liten aprilfest her i bloggenes verden også?

Jeg har hatt speilrefleks i litt over 1,5 år. I starten brukte jeg vanlig jpg som filformat, men så leste jeg en del om et filformat som kalles for raw. I nikon-systemene heter disse filformatene nef. Henger du med?

Raw er ikke en bildefil. Raw inneholder all informasjon som kameraet tar opp når du tar et bilde. Når man tar bilder i jpg tar kameraet noen valg. Når man tar bilder i rawformatet kan man selv ta disse valgene i ettertid, i et redigeringsprogram. Men dersom du ikke vil redigere det noe, så er du pent nødt til å konvertere det til et bildeformat. Etter en stund var jeg ganske lei av å hele tiden måtte jobbe med det i ettertid. I tillegg hadde jeg ikke et skikkelig redigeringsprogram, og dermed fikk jeg heller ikke skikkelige resultater ut av det. Så jeg sluttet å ta bilder i raw.

Men etter å ha jobbet utelukkende med jpg en stund begynte jeg å bli lei det også. Bildene ble fortere ødelagt i forhold til støy og sånt ved å redigere jpg-filene så mye. Så jeg har i det siste irritert meg over mangelen på et program som jeg kunne redigere raw-filer i. Jeg fant ut i dag at jeg kunne jo prøve i Photoshop Elements 7 (kjøpt og betalt) som er det programmet jeg vanligvis bruker. Tror dere ikke det fungerte? Joda, så jeg har brukt litt tid på å redigere bilder fra fjorårets skjærgårds. Lyst til å se resultatet? Jada, det har dere sikkert.

Humming People:

De to første bildene er av Christer. Han stod sånn cirka rett foran meg (jeg sto helt foran ved gjerdet) på konserten de hadde på skjærgårds, og det ble derfor flest bilder av han. Det ble litt færre bilder av de andre, siden de var ganske sjeldent over på "min" side i forhold til det Christer var. Siden jeg bare kunne bruke manuell fokus på den tiden (det gikk ikke å fokusere automatisk med den kombinasjonen av kamera og objektiv), kunne fokuset bli litt dårlig når de flyttet raskt på seg. Det tredje og siste bildet av humming people er derfor et litt uheldig bilde. Jeg tok Joakim (bassist/vokalist) i å vinke til totningene som stod rundt meg på alle kanter. Man må jo hilse til folka fra hjemstedet sitt (3/4 av bandet er fra Toten).

Dette bildet har jeg vist før. Det er Joakim fra bandet Compass. Jeg har hele tiden likt det godt, siden han ser så snill, god og ikke minst, blid ut. Jeg får en følelse av at han ser utover publikummet, og liker synet av hvor stappa det faktisk var der. For det var veldig mange folk der. Big top (som telte blir kalt) er hele festivalens hjerte, og man må selvsagt sjekke ut konsertene som er der. Følelsen av å stå på scena der må være helt utrolig god.

Compass hørte jeg første gangen da jeg tok disse bildene, og jeg likte de utrolig godt. Dere som har lest bloggen min en stund har nok skjønt det for lenge siden. Jeg booket dem i forbindelse med et arrangement som KRIK hadde i januar, og det ble egentlig veldig vellykket.

Det siste bildet nekter blogg.no å laste opp. Det syns jeg er forferdelig dårlig gjort. Jeg er sint på blogg.no i dag. Det bildet jeg liker best, nekter de å laste opp. Scenelys + røyk = elskbart, for å si det sånn.

Konnichiwa pennechori! Eller som vi sier i Norge, velkommen Pennechori!

Den hilsningen blir jeg møtt med når jeg klikker meg inn på flickr nå. Jeg liker flickr. Det er en eneste stor "fotobank" med utrolig mange vakre bilder. Man kan samle sine egne favoritter, sånn at man kan se de igjen, og igjen. Jeg liker det. Det er genialt! 

Man kan selvsagt laste opp sine egne bilder også, så andre kan se de. Man kan kommentere, legge til bilder i grupper, og som sagt plukke ut favoritter. Det er den perfekte måten å få inspirasjon på.

Hvis du har lyst til å ta en nærmere kikk på mine favoritter, kan du klikke på bildet. Da kommer du inn på min flickr, og så kan du klikke deg videre til mine favoritter. På veien kan du jo kanskje kommentere mine bilder også? 

Det er så morsomt når man praktisk talt snubler over sånne ting. Jeg var ute på en fin liten gåtur med mitt nye kamera (Nikon D200) og 50mm'ern min da jeg holdt på å snuble i denne tuten. Jeg har ikke for vane å finne en ølflaske som stikker ut fra brøytekanten. Det er vel i grunn ganske sjeldent at man kommer borti sånt noe. Men jeg likte det. Det ble så ironisk. Det ble rett og slett ganske morsomt. Ser for meg en tulling som raver rundt, og til slutt mister flaska i snøen, for så å lure på hvor den ble av. Jeg liker sånne greier som plutselig dukker opp.

Hva er ditt merkligste funn ute?

Jeg også. Vaskerommet er fullt av det. Fra gulv til tak. Det er mye. Vi har et lager med sørlandschips hjemme. Det er sykt. Jeg er glad i sørlandschips. Men jeg kan ikke gi bort. Jeg er gjerrig. Nei, det er leieboeren sitt. Jeg liker sørlandschips.

Mine to første kameraer og de to siste. Ja, du leste riktig. Mine. De to første er av merket fisher-price. De to siste, som du ser, er nikon. Det nest til høyre er mitt kjære Nikon D40x, som jeg har hatt i 1 og 1/2 år. Det som er helt til høyre har jeg hatt i litt over 2 timer. Jada, jeg har nytt kamera :D

Jeg har egentlig visst om det helt siden torsdag. Jeg har gledet meg noe helt sinnsykt, samtidig som jeg ikke helt har turt å glede meg. Det ble avlyst i siste liten forrige gang jeg prøvde. Det var forøvrig samme kamera. I dag var avtalen i boks, og jeg tok turen til Lillehammer sammen med pappa. Vi brukte nærmere en halvtime på å snakke med mannen om kameraet. Det er tross alt snakk om en del penger. 

Det viste seg snart at han skulle dra på jordomseiling, og trengte derfor litt penger til den turen. Jeg skjønner godt prioriteringen hans. Tenk å dra på jordomseiling da. Det må være en sinnsyk (bra) opplevelse. 

Jeg gleder meg til å ta kameraet ordentlig i bruk. Jeg merker allerede nå at det er et veldig behagelig kamera. Jeg liker det. Det ligger finfint i hånda mi, til tross for at det er ganske stort (i forhold til Nikon D40x). Du kan jo tenke deg hvor stort det er i forhold til et vanlig kompaktkamera.

Har du lyst på nytt kamera? Jeg selger det blå fisher-price-kameraet til den nette sum av 4390 kr. Det er bare å kontakte meg.

Jeg har hatt 5 kameraer i mitt liv. Det hele startet med et blått og rødt kamera som jeg fikk av bestefaren min. Jeg var vel kanskje 4-5 år? Senere fikk jeg et rødt og gult kamera, som dere kan se på bildet. Det bildet er antakelig tatt helt i slutten av 1. klasse. Det var ikke så lenge siden jeg mistet min første tann.

Så, mange bilder og år senere fikk jeg et undervannskamera. Det er den dyreste gaven jeg noen gang har fått, med unntak av konfirmasjonsgavene. Også det kameraet har blitt brukt mye. Det er i grunn utrolig stilig. Firkanta kamera? Neitakk, jeg vil ha en halvsirkel.

Nå sitter jeg altså med midt femte kamera, og mitt første speilrefleks. Jeg kan ikke si at fotointeressen har minsket noe særlig med tiden, og det er jeg jammen meg glad for. Det har blitt mange bilder. I løpet av 2008 og 2009 har jeg tatt hele 14 168 bilder. Du kan jo tenke deg hvor mange flere jeg har tatt.

I morgen blir det enda flere bilder. Da skal jeg ut må en etterlengtet fotovandring. Jeg ser for meg mye trasking, krabbing, froskeperspektiv og fugleperspektiv. Endelig skal jeg ta bildene jeg lenge har lengtet etter å ta. Det skal bli deilig. Jeg gleder meg noe grusomt. Håper bare det blir fint fotovær.

Har du en virkelig stor hobby? Har du drivi med den lenge?

Jeg har hatt det veldig fint på hyttetur, og nå har hverdagen hentet meg inn igjen, men det snakker vi ikke om. Siden et bilde sier mer enn tusen ord, skal jeg vise bilder i stedet for å sitte og bable.

 
Utsikt fra kjøkkenvinduet.  Inngangsdøra vår.            

Spor i snøen :D

Beviset på at jeg faktisk, tro det eller ei, gikk på ski.

Frosten har bitt seg fast i rompa. Den har bitt seg fast i kinnene også. Og øreflippene. Jeg har gått på Mjøsa. Helt sant. Jeg har gått på Norges største innsjø. Jeg var redd jeg skulle synke ned i vannet, men det gjorde jeg ikke. Jeg var trygg.

Jeg ryddet rommet mitt i går. Jeg har ikke gjort det siden jula, og med tanke på at jeg bor i en koffert, blir det ganske uryddig etter hvert. Hele denne tiden har jeg ikke tatt et eneste bilde utenom konsertbilder. Kreativiteten forsvinner. Tar jeg bilder er det av ren refleks. Men nå har jeg altså ryddet rommet. Det tok overraskende kort tid, og den lille tiden var virkelig verdt det. Kreativiteten kom endelig tilbake i dag. Det gjorde sola også.

I dag har jeg derfor (endelig) tatt turen ut med kameraet. Jeg har savnet det, det har jeg virkelig. Jeg har ikke hatt tid. Jeg har vært syk. Solen har gått ned før jeg kommer hjem fra skolen. Det er det dumme med vinteren. Det blir mørkt så fort.

Jeg hadde godt av å komme meg ut i snøen. Det kom ikke bare bilder ut av turen, det ble også trening. Jeg kaller det trening når jeg går med snø opp til skrittet. Det er faktisk ganske tungt å gå da. Jeg likte det. 

Er det ender i Norge om vinteren? I så fall har jeg funnet "redet" dems. Det var et ganske stort område egentlig, utpå Mjøsa. Det var små spor der. Det så ut som noe bare såvidt hadde kommet borti snøen, men det kunne jo ikke være tilfellet, siden det var over et så stort område. Det var søte spor, det var det virkelig.

Turen må gjentas, det må den. Jeg koste meg stort. Ting blir liksom så riktig når jeg går rundt med kameraet i hendene. Kanskje jeg tar turen allerede i kveld. Jeg har alltid hatt lyst til å ta nattbilder av Gjøvik. Jeg tror nesten jeg gjør det jeg.

Tar dere en tur rundt omkring med kameraet, bare for å ta bilder?

Ja, jeg skjeler. Og ja, dette er antageligvis siste gangen jeg tar bilde av meg selv i et speil.

Jeg har nevnt så vidt det er, at det er konsert på lørdag. For å være ærlig dedigerte jeg egentlig et helt innlegg til det. Men det er ikke bare det jeg har gledet meg til denne uka. Mandag kveld bestilte jeg meg nemlig objektivet jeg lenge hadde ønsket meg. Siden jeg har Nikon D40x er det ikke helt enkelt å finne objektiv som har autofokus. Hittill har jeg klart meg med en 18-55mm som fulgte med kameraet, og en 50mm uten autofokus til konsert- og portrettbruk.

Denne gangen bestilte jeg et Sigma 30mm F/1.4 HSM for Nikon. HSM vil si at det er autofokus i selve objektivet. Så Nikon D40x + HSM = veldig bra

Jeg hadde håpet at objektivet skulle komme frem før konserten. Jeg gikk faktisk å bekymret meg for om jeg kunne klare å rekke nedom posten på lørdag. Konklusjonen var vel egentlig at jeg så absolutt ikke kom til å rekke det, og håpet var ute. Jeg trodde jeg kom til å måtte ta bilder med manuell fokus nok en gang. Ikke at det er så veldig vanskelig. Jeg begynner jo å bli ganske god på det nå. Hvem vet hvor mange konsertbilder jeg har tatt med det? Jeg vet bare at det er mange. Veldig mange.

 Så, i dag tidlig skulle jeg bare sjekke om jeg hadde fått mail fra bandet angående noen greier. Jeg åpner mailen min, og ser at jeg har 2 meldinger i innboksen. Jeg satt der som et eneste stort spørsmålstegn helt til jeg så tittelen på den uventede mailen. "Hentemelding om pakke fra elprice avd. Sarpsborg". Min første tanke var at nå hadde den kommet hele veien til Sarpsborg. Men jeg måtte jo nesten åpne mailen for sikkerhetsskyld. Så jeg åpnet mailen, og begynte å lese. "Kjære kunde! Det har kommet en pakke til deg fra Elprice AS avd Sarpsborg. Jeg tok en liten pause før jeg leste videre. "Den kan hentes på postkontor GJØVIK". Det var da jeg skjønte det. Det var da jeg skjønte hva kvelden min skulle gå ut på. Det var da jeg skjønte at det slettes ikke ble gode gamle 50mm'ern min jeg skulle bruke på lørdag. 

Det var med stor uro jeg slet meg gjennom resten av skoledagen. Det gjorde ikke saken bedre at vi bare hadde lærer i en dobbelttime med matte. Resten av dagen måtte vi jobbe selvstendig, og levere inn det vi hadde jobbet med. Flott! Ikke noe press til å faktisk gjøre noe. Ingen lærer som går bak deg og passer på at du gjør D7-omvendingene. Ingen lærer som passer på at jeg først tar en dominant, og så en subdominant (det er skikkelig fy-fy i satslære). Og ingen lærer som passer på at jeg ikke blir oppslukt av anmeldelser av objektivet. Det var en hard dag.

Så, kl.14.46 pakket jeg sammen, 14 minutter før timen sluttet. Det virket som om bussen aldri hadde tenkt til å gå, og heller ikke stoppe når vi var på skysstasjonen. Det virket som det tok en hel evighet før det var min tur hos posten, og bussen gikk ikke noe før etter det heller. Men jeg fikk da åpnet pakken til slutt, og nå er jeg en veldig glad 30mm-eier.

Bildet er selvfølgelig tatt i forbindelse med deltagelsen på akam.no

Dagen har igjen kommet. Jeg har igjen meldt meg på en utfordring på akam.no. 

Jeg må ha glemt hvor mye jobb det var sist. Jeg må ha glemt hvordan jeg lite stilfyllt avsluttet min oktoberfest, uten å ha lagt ut bilder på over en uke. Jeg må ha glemt alle gangene jeg tok et redselsfyllt bilde de gangene jeg egentlig ikke hadde tid. Alt det må jeg ha glemt.

Det jeg derimot har klart å huske, må ha vært hvor mye moro jeg har hatt med det. Photoshooten med Ragne i høstløvet er minneverdig. Alle gangene jeg har tatt bilde av de tingene jeg alltid har hatt lyst til å ta bilde av, men som jeg alltid har gått forbi, fordi jeg ikke hadde kameraet der også. For ikke å glemme hvordan jeg, etter den ene måneden, virkelig har fått fotoøyne. Jeg finner stadig vekk nye ting jeg bare MÅ ta bilde av.

Siden jeg bare har et fastobjektiv blir det også denne gangen min kjære 50mm som må ut i ilden.

Kjære Julenisse!

Jeg ønsker meg et Sigma 30mm F1.4 EX DC HSM-objektiv. Som du ser har det autofokus til mitt kjære kamera, så jeg hadde blitt veldig, veldig glad for det. Da skal jeg aldri igjen påstå at julenissen ikke finnes.

På forhånd takk.

Jeg liker egentlig 50mm min veldig godt, men den har ikke autofokus til mitt kamera. Noe som gjør at jeg egentlig blir veldig flink på å stille inn fokus manuelt, men også gjør at det er større sjanse for at fokuset ikke er helt riktig. I tillegg er jeg ikke helt glad i å måtte rygge inn i folkemengden bak meg, når jeg tar bilder på konserter, for faktisk å få med meg mer enn 1/3 gitar. Derfor har jeg et stort ønske om en 30mm med autofokus før aprilfesten begynner. Det det objektivet hadde jeg antagelig fått enda flere vellykkede bilder. Dermed er sjansen for å få lov til å være en av "vårt land" sine fotografer på skjærgårds, større. I år 2009 vil jeg nemlig foran avsperringene.

Dette var en skikkelig avsporing. Det er nok derfor NSB aldri kommer til å ansette meg. Jeg sporer av for mye. 

Poenget jeg prøver å komme frem til at jeg ikke bare har en prøve å øve til, julebord å planlegge, kjole å sy, men også et bilde jeg må ta hver dag. Ønske meg lykke til! Jeg gjør i alle fall det.

For ikke lenge siden brøt jeg min egen regel om å ikke poste flere enn ett innlegg per dag. I dag gjør jeg noe enda mer dramatisk. Dette er nemlig det 3. innlegget for dagen. Dette er et engangstilfelle! Da jeg var på skjærgårds i sommer hadde jeg selvsagt med meg kameraet mitt (Nikon D40x). For de som ikke vet hva skjærgårds er, så er det en stor kristen festival. Men altså, jeg tok med kameraet mitt, og det ble flittig brukt. På mandagen (den første dagen) stod jeg og en hel (venne-)gjeng ved inngang bak i det ene teltet. Vi skulle på Compass/Humming People-konsert, og vi skulle stå helt foran. Da dørene endelig åpnet løp vi så fort vi kunne fram, med meg og mitt kamera i spissen. Vi fikk en veldig fin plass, og mens jeg tok bilder stod resten av vennene mine og passet på at jeg ikke ble skubbet vekk. Disse bildene la jeg opp på myspace da skjærgårds var over, og jeg måtte selvsagt legge til Compass som venn. Jeg slengte også inn en liten hilsen i gjesteboka, og nevnte at jeg hadde noen bilder av de liggende på myspace'n min. Jeg fikk ett takk, og fine bilder, tilbake, og jeg var glad. 

I dag var jeg innom myspace'n deres, og la merke til noen veldig kjente bilder. De hadde lagt til bildene MINE! Ahh ... Jeg ble så glad av å se det. De andre bildene der er det tross alt mer profesjonelle fotografer som har tatt, og mine lå sammen med de. Det verste (beste) med det hele var at mine bilder ikke egentlig utmerket seg noe dårlig blant de. Jeg snakker om bilder tatt med mye bedre kamera, objektiv, og mye mer erfaren fotograf enn det jeg har/er. Nikon D40x er ikke akkurat et kamera som er bra til konsertbruk, og sammenlignet med kameraene de hadde (blant annet Nikon D2, D3, D200 og D300) er kameraet mitt så godt som et null. Skjønner dere nå min glede over denne oppdagelsen? Jeg tviler vel egentlig litt på det. Litt bilder som jeg tok av Compass på Skjærgårds må jeg selvsagt vise. Enjoy!

Et raskt innlegg av et raskt bilde. Det ble tatt spontant da jeg oppdaget bilen i dag morges. Jeg var allerede 5 minutter for sent ute, så det gikk ganske fort for seg. Det eneste bildet jeg har tatt i dag.

Foto: Ingvild (aka Carmelita)

Jeg har ikke så mye blogglyst for tiden. Det er for mye for meg å gjøre fra før, og det blir jo enda mer med bloggen i tillegg. Men i dag er jeg bare nødt til å legge ut dette bildet. Det er av ei herlig jente, som jeg er glad jeg kan kalle for ei venninne. Hun heter Ragne, og har også en blogg. Verdt en titt!

Siden jeg er med i oktoberfesten på akam.no skal jeg ta et bilde hver dag, derfor spurte jeg om ikke hun hadde lyst til å være modellen min. Hun sa ja, og her er et av resultatene. Jeg hadde i grunn ganske vanskelig for å velge ut dagens bilde - det var så mange fine! Vi brukte en halvtime i løvet på Gjøvik gård, og hadde det mye moro med det. Hvem liker vel ikke å base rundt i store hauger med løv?

Posten må få orden på sakene snart (logo-copycat). Postkassene i nabolaget streiker.

Det er helt herlig på Gjøvik gård for tiden. Høsten har virkelig kommet for fullt, og det er vakkert der.

Mitt første bidrag til oktoberfesten på akam.no. Fokuset sitter ikke helt, men jeg syns det ble litt stilig allikevel. Jeg må tross alt fokusere manuelt, og det er ikke helt enkelt når man ikke ser skikkelig.

I dag fikk jeg for meg at jeg ville ut og ta bilder, og jeg ville ikke på de vanlige stedene. Så jeg dro med meg mamma opp til hytta for å ta bilder rundtomkring der. Det var skikkelig spennende egentlig. Vi gikk opp til den gamle husmannsplassen som hørte til gården der hytta vår er. Det var riktignok bare igjen steiner, men det var skikkelig morsomt å se på for det. Vi gikk også oppover bekken som oldemor vasket klærne i, og hentet vann fra når hun skulle lage mat. Vi gikk egentlig utrolig langt, og fant mye rart. Blant annet noe som lignet mistenkelig mye på et beverhus, og rett ovenfor var det noe skikkelig spesielt. Det kunne minne om en brønn eller noe sånt midt i bekken. Vi fant også et lite grantre som klamret seg til berget. Helt utrolig at det klarte det, for det var ikke noe steder det kunne ha røtter i det hele tatt. Spesielt! Uansett så er det tid for å se litt bilder.

Men hva er det her egentlig? Om ikke en bjørnefelle, så ser det nesten ut som en felle av noe slag.